Stavelsesstruktur
Tidligere bloggposter har sett på uttale på segmentnivået hvor vi finner vokaler og konsonanter. Disse kombineres for å danne stavelser som igjen danner ord. Vi begynner med å se på stavelsesstruktur i denne bloggposten. Neste måned går vi over til stavelsesvekt. Senere i vår skal vi se på trykkplassering på både ord- og setningsnivå. Hver bloggpost slutter med forslag til undervisningsopplegg, så du kan gå rett til bunnen (eller uttale.no) hvis du kun ønsker å lese om opplegget.
Når du skal dele opp et ord i stavelser, kan du ta utgangspunkt i to ting: 1) finn vokalen og 2) la det stå en konsonant før vokalen om det er mulig. For eksempel skal ikke ordet «lese» deles opp slik: les+e, men slik: le+se. For å identifisere en stavelse trenger vi altså ofte kun å finne vokalen, men hvilke konsonanter kan komme før og etter denne vokalen? Må det alltid være en vokal i en stavelse? I dette innlegget vil du finne en kort innføring i stavelsesstrukturen i et norsk perspektiv og hva som kan skje når noen med norsk som andrespråk skal tilegne seg norsk stavelsesstruktur. Til sist presenteres et forslag til undervisningsopplegg om stavelser som du kan finne her.
Stavelsesstruktur i et norsk perspektiv
En stavelse har alltid en kjerne. Denne kjernen er nesten alltid en vokal. Norske stavelser foretrekker også å ha en opptakt, en konsonant (eller flere) som kommer før vokalen i kjernen. Kjernen ligger under enheten rim. Under rimet kan vi også ha koda. Dette er en eller flere konsonanter som kommer etter kjernen. I figuren under ser du at ordet «stavelse» består av tre stavelser: «sta», «vel» og «se». «sta» har to konsonanter i opptakt, og en slik opptakt med flere konsonanter kalles en kompleks opptakt. Vi kan forkorte denne stavelsen til KKV — Konsonant, Konsonant, Vokal. Neste stavelse, «vel», har formen KVK — enkel opptakt og enkel koda. «se» har enkel opptakt og ingen koda: KV.
Norske opptakter kan bestå av én til tre konsonanter. Eksempler er si, sti, stri. De fleste konsonantene kan danne opptakt. Unntakene er velar /ŋ/ (som i seng) og retrofleksene (i isolerte ord). En stavelse kan også stå uten opptakt, som i egennavnet _Anne eller adjektivet _underlig.
Et rim kan som sagt bestå av både kjerne og koda. Tidligere ble det sagt at kjernen nesten alltid er en vokal, men i norsk kan denne også være konsonantene /n/ og /l/. Dette skjer når vi har trykklette stavelser i slutten av ord, som i <busn> og <handl>. I slike tilfeller sier vi at konsonanten er stavelsesbærende fordi den er kjernen i stavelsen. Som oftest finner vi derimot konsonanten i kodaposisjon i stavelsen, altså etter en vokalkjerne. I norsk kan vi ha null til fem konsonanter i koda, som sett i tabellen under:
Merk at det ikke er et en-til-en forhold mellom bokstav og lyd, og at det er lydene og ikke bokstavene som gjelder i stavelsesoppbygging. I ordet <norsk> er det for eksempel to og ikke tre lyder i koda: /noʃk/. Vi kan forkorte mulige maksimale opptakter og kodaer innen norsk stavelsesstruktur slik: (KKK)V(V)(KKKKK), der K står for konsonant og V står for vokal. Merk at kjernen kan inneholde to vokaler hvis disse vokalene er en diftong.
I tillegg til å foretrekke å starte med en konsonant ønsker også norske stavelser å følge sonoritetsprinisippet. Å være sonor betyr å være klangfull, altså mest hørbar. Vi kan illustrere dette med de lydene som finnes i hver sin ende av skalaen, /a/ og /p/. Vokalen /a/ er betraktelig mer hørbar enn /p/. Dette er blant annet på grunn av forskjellen mellom den relative lydstyrken til lydene (amplitude), som kommer av vibrasjon i stemmebåndene. Et eksempel på sonoritetshierarkiet er gjengitt i figuren under.
Sonoritetsprinsippet er universelt, altså at alle språk forsøker å følge det. Prinsippet er at stavelser begynner med lite sonore lyder, stiger mot en sonor lyd og faller deretter mot en mindre sonor lyd. Vokaler er de mest sonore lydene, og det er derfor disse som oftest er kjernen i en stavelse. En plosiv, som en /b/, er av de minst klangfulle lydene og vil derfor helst opptre først eller sist i en stavelse.
Vi kan se på ordparet <nfatt> og <fnatt> som eksempel. Her ser du at konsonantkombinasjonen i opptakten til det første ordet, nf, går «feil vei» i hierarkiet. <nfatt> er heller ikke et mulig ord i norsk. fn, derimot, går «rett vei» og danner opptakten til det norske ordet <fnatt> (å få fnatt).
Hverken hierarkiet eller prinsippet er absolutt og det finnes mange unntak og variasjoner. Norsk avviker for eksempel fra sonoritetsprinsippet i opptakter som sp og st. /s/ er en frikativ, og /p/ og /t/ er plosiver, så ordene <sport> og <stor> bryter dette prinsippet.
Strategier i møte med ukjent stavelsesstruktur
Det er flere strategier en innlærer kan ty til når han møter en ukjent stavelsesstruktur. De vanligste strategiene er bortfall, epentese, metatese og substitusjon (Husby & Kløve, 1998). Husk at dette ikke er bevisste strategier, men noe som skjer uten at innlæreren nødvendigvis er klar over det.
Hvordan uttaler du ordet psykolog? Pstereo? Begge disse ordene har den, i norsk, «ulovlige» konsonantsekvensen /ps/ i opptakt. Førstnevnte ord kommer fra gresk og ble lånt inn i norsk for så lenge siden at det knapt anses som et lånord mer. Det andre ordet er i utgangspunktet et album av DumDum Boys, nå også en musikkfestival i Trondheim. De aller fleste av oss vil kutte den første lyden i psykolog og uttale det <sykolog>. Det er dette som kalles bortfall av en lyd. For ordet Pstereo kan vi derimot observere varierende strategier. Noen tyr til bortfallstrategien og sier <stereo>, mens andre igjen kan si <pestero>. De setter altså i stedet inn en vokal for å bryte oppkonsonantsekvensen. Dette kalles epentese.
Epentese: Å sette inn en lyd. Pstereo → Pestereo
Bortfall: Å ta bort en lyd: psykolog → _sykolog
Som vi så tidligere, kan norsk ha en ganske omfattende stavelsesstruktur med opptil tre konsonanter i opptakt og hele fire/fem i koda. Mange språk har en enklere stavelsesstruktur enn norsk. Somali har for eksempel KVK som maksimal struktur, noe som betyr at konsonantkombinasjoner i både opptakt og koda må brytes opp ved hjelp av en av de nevnte strategiene (Husby, 2017).
Du har kanskje hørt «jeg er gift» uttalt som «jeg er giftig» og lurt på hvor i alle dager det ordet kom fra? En mulig forklaring for det er at dette ikke en leksikalsk feil, men en fonologisk strategi der den komplekse kodaen i «gift» blir brutt opp i to stavelser ved å legge på en epentesevokal, /ɪ/: «gif-ti» — «Jeg er gif-tig».
Husk at dette ikke er bevisste strategier, men noe som skjer uten at innlæreren nødvendigvis er klar over det.
Somali (sst.) har også noen regler for hvilke lyder som kan opptre hvor i en stavelse. For eksempel er ikke /m/ tillatt sist i et ord og erstattes i somali med en /n/. Dette kalles substitusjon og gir oss det hypotetiske scenariet hvor «lim» kan bli uttalt «lin» av en innlærer med somali som morsmål.
Et annet alternativ er å bytte plass på lydene, kalt metatese.Hos innlærere med tigrinja som morsmål, hvor det heller ikke er tillatt med konsonantgrupper, kan denne strategien forekomme. Husby (2017) bruker endringen fra «språk» til «spårk» som eksempel. Resultatet her tilfredsstiller ikke tigrinjas foretrukne enkle opptakt og koda, men den er i alle fall enklere nå når opptakten har gått fra tre konsonanter til to.
Substitusjon: Å bytte ut en lyd med en annen. Lim → lin.
Metatese: Å bytte plass på lydene. Språk → Spårk.
Undervisningsopplegg
Ved å analysere nye ord i stavelser kan man plukke opp om innlæreren benytter seg av noen av de ovennevnte strategiene. Det er lite hensiktsmessig å øve på alle kombinasjoner av konsonantforbindelser i opptakt og koda. Til det er det for stor variasjon i forventede problemer og omfang av problemer. I stedet kan det være nyttig å bevisstgjøre innlærerne på hva en stavelse er og hvordan disse deles opp i norsk. Jeg har her tatt utgangspunkt i ord som er vanlige i begynnelsen av A1-kurs (Norsk nå!, NoW1, På Vei, God i norsk). Da slipper innlærerne å distraheres med nye ord og får i tillegg repetert vokabular de jobber med.
I denne øvelsen tas det ikke hensyn til retroflekser (hvordan), velarer (engelsk) eller andre fonologiske prosesser (også) når stavelsene deles opp. Hvorvidt du tar opp dette i denne undervisningen kommer an på deg og hvilken gruppe du har. Det viktige er at bevisstgjøringen ligger på stavelsesinndeling. Bevisstgjøring på lyder anbefales gjort i egne økter. Stavelsesinndelingen er forøvrig gjort etter prinsippet om maksimal opptakt, altså at man forsøker å alltid ha en konsonant før vokalkjernen.
I det følgende presenteres hvert lysbilde for seg med tips til gjennomgang i klassen:
Lysbilde 1
Her viser og forklarer du at antall vokaler samsvarer med antall stavelser. PowerPointen har animasjoner hvor du henter opp ett ord om gangen, ei kolonne om gangen. I kolonne to og tre identifiseres først vokalene før ordene deles opp i stavelser. Klapp gjerne stavelsene.
Det en fordel om ordene har blitt gjennomgått med fokus på lydene først. Dette er en vanligvis en naturlig del av begynnerundervisningen, så det blir nok ikke et problem. Husk at fokuset er på bevisstgjøring av stavelser i denne økta.
Lysbilde 2
Dette lysbildet tar for seg enstavelsesord. Det er ord med og uten opptakt (nå, er), med og uten koda (er, nå) og ord med begge deler (men, bor, dag). Det er også et ord med diftong her, thai, for å vise at ei kjerne kan være to vokaler. Du finner undervisningsopplegg for diftonger på uttale.no.
Lysbilde 3
Her kan du la innlærerne forsøke å finne vokalene først, så gå gjennom ord for ord. Deretter kan du gi innlærerne i oppgave å dele inn ordene i stavelser.
Lysbilde 4
Her kan innlærerne få i oppgave å både finne vokalene og dele inn i stavelser før dere går gjennom ordene sammen. Animasjonene går her radvis i stedet for kolonnevis som tidligere, altså at alle versjonene av et ord gjennomgås før man går videre til neste ord. Her er også et sammensatt ord til sist, norskkurs.
Lysbilde 5: For avanserte innlærere
Dette lysbildet er for avanserte innlærere på minimum A2-nivå. Det illustrerer reduksjon av trykklett-e som du kan lese mer om her.
For dette opplegget finnes det ingen Quizlet eller Kahoot! Øving og repetisjon kommer ved at fokuset holdes på stavelsesinndeling så lenge det er nødvendig. La elevene/studentene identifisere vokaler og stavelser i nye ord som de lærer. Hvor lenge dette er nødvendig å fokusere på er individuelt. Kunnskap om stavelsesinndeling vil uansett komme alle til nytte når vi senere skal snakke om trykk og rytme!
Lykke til!
Takk til Jardar Eggesbø Abrahamsen og Perlaug Marie Kveen for kommentarer til et tidligere utkast av denne posten. Alle gjenværende feil er mine egne.
Lik oss på Facebook: https://www.facebook.com/uttaleno/
Har du lest om…
Bloggposter med litt mer teori:
Hva bør vi øve på? Mandarin Del 1: Vokaler
Hva bør vi øve på? Arabisk Del 1: Vokaler
Meningsdrevet uttaleundervisning, i Språkprat (2017)
Hva tenker norsklærere om uttaleundervisning?
Sang som veien til god undervisning
Hva er egentlig forskjellen mellom «u» og «y»? i Språkprat (2020)
Kildeliste
Abrahamsen, Jardar Eggesbø (2017). Når verktya endrar seg: hundre år etter fonemet. Norsklæreren 1/2017, 214–219.
Husby, Olaf. (2017). Innvandreres morsmål : en ressursbok for lærere. Bergen,Oslo: Fagbokforl. Landslaget for norskundervisning.
Husby, Olaf & Kløve, Marit Helene. (1998).Andrespråksfonologi: teori og metodikk: Ad Notam Gyldendal.
Kløve, Marit Helene & Husby, Olaf. (2008).Norsk som andrespråk: Undervisningsopplegg i uttale Hentet fra http://www.hf.ntnu.no/no2uttale/lererveiledning.pdf
Kristoffersen, Gjert. (2000). The Phonology of Norwegian: United Kingdom: Oxford University Press.
Kristoffersen, Gjert. (2015). Innføring i norsk fonologi Hentet fra http://bora.uib.no/bitstream/handle/1956/15694/Fonologimanus_sep15_GK.pdf?sequence=1
