Å selvpolarisere seg nedover

Bilde: Yarden (Regi: Måns Månsson) / Tour de Force

I den nye filmen ‘Yarden’ møter vi rollefiguren 11811, spilt av Anders Mossling. Dette er nummeret han får av den nye arbeidsplassen sin på Yarden i Malmö, som tar i mot biler fra fabrikkene i Tyskland. Disse skal videre til svenske bilforhandlere — og formodentlig til den svenske middelklassen.

11811 er en svært frustrerende karakterisering av en person: Selvopptatt, frustrert og pretensiøs. Filmen starter med en diktopplesning for 8-10 relativt uinteresserte tilhørere i en kirke og denne åpningssekvensen følges av en scene der han også ødelegger forholdet til forlaget gjennom å innrømme at han aktivt søker etter å sverte sitt eget navn og rykte i offentligheten. Han syns det han produserer er dårlig. Så kommer kemneren på besøk.

Til tider virker det som om vi er vitne til et “Fjordman origin story” og det er kun i filmens siste 15 minutter at filmen tar tydelige valg som sier at kapitalismens umenneskeliggjøring bør forstås som universell, som noe som angår oss alle. Frem til da går filmen til ubehagelige steder hva angår raderingen av svensk/nordisk middelklasses privilegier.

  1. En lyriker tar dårlige livsvalg på grunn av sin narsissisme.
  2. Så ender han opp med å selvproletalisere seg og…
  3. …‘Yarden’’ leder oss videre i en slags “Alice i Eventyrland”-historie.
  4. Han kommer seg halvveis ut av problemene sine etter å ha gjort noen moralsk vanskelige valg.

For meg er filmen uklar på om poenget med plottet du ser på er å heie på at denne stakkarslige dikteren, som har ansvaret for sin tenåringssønn, kan komme seg ut av “eventyrlandet” som den nye jobben er — og denne rare, kjipe verdenen er fylt av brune kropper, innvandrere og skepsis til den ene “etniske svensken” som har endt opp der.

Tross at ‘Yarden’ må ha blitt laget med de beste hensikter, tror jeg det er mye i filmen som en del mennesker med dårlige intensjoner kan bruke som krutt. Denne vagheten kan muligens gjøre noe “interessant”, men det finnes ingen automatikk i at vaghet er bra og sånn sett så skulle jeg ønske at den svenske filmen hadde tatt mer konkrete, tankevekkende og aktive valg på manusfronten — den korte spilletiden blir for meg et symptom på at det er noe som holdes tilbake. Dessverre.

Mine tanker vandrer til mottagelsen av “The Dark Knight Rises’ (!) og sitatet til filmviter David Bordwell:

I remember walking out of Patton (1970) with a hippie friend who loved it. He claimed that it showed how vicious the military was, by portraying a hero as an egotistical nutcase. That wasn’t the reading offered by a veteran I once talked to, who considered the film a tribute to a great warrior.
It was then I began to suspect that Hollywood movies are usually strategically ambiguous about politics. You can read them in a lot of different ways, and that ambivalence is more or less deliberate.
A Hollywood film tends to pose sharp moral polarities and then fuzz or fudge or rush past settling them. For instance, take The Bourne Ultimatum: Yes, the espionage system is corrupt, but there is one honorable agent who will leak the information, and the press will expose it all, and the malefactors will be jailed. This tactic hasn’t had a great track record in real life.
The constitutive ambiguity of Hollywood movies helpfully disarms criticisms from interest groups (“Look at the positive points we put in”). It also gives the film an air of moral seriousness (“See, things aren’t simple; there are gray areas”).

(Bordwell, David. “Superheroes for Sale.” Observations on Film Art. August 16, 2008. Accessed November 21, 2016. http://www.davidbordwell.net/blog/2008/08/16/superheroes-for-sale/)

Det er mye der ute i verden som gir meg en uggen følelse. En av de er “det må være noe i det”-holdningene til mennesker der ute som ikke har tatt tydelige standpunkt i komplekse, politiske spørsmål. Mange av de er i dag knyttet til innvandringen og den økende graden av multikulturalisme. Det har blitt et vepsebol av raseri og identitetspolitikk som svært få klarer å håndtere med en konstruktiv eleganse. Det er på høy tid med vi får kulturelle verk som tar den multikulturelle fremtiden vår — den vi uansett har foran oss enten man liker det eller ei — og tester ut noen visjoner for hva det er vi kan bli enige om. Ydmykelse er en faktor, ikke en konklusjon.