Byggeklosser på kino
At Sauron er med i Lego®Batman-filmen, kan knyttes til et filmteam på Bryggen i 2006 som gjorde opptak til The Golden Compass. Familiefilmen var New Line Cinemas forsøk på å fortsette suksessen til Ringenes Herre-filmene de hadde lansert noen år tidligere. Dette (nå) store filmselskapet brukte 200 millioner dollar på The Golden Compass, men resultatet ble to kjedelige timer. Den floppet. New Line Cinema gikk konkurs. Så ble selskapet overtatt av konsernet Time Warner.
Det er vanskelig å lage film, men giga-konsern som Time Warner har andre, større utfordringer enn små filmskapere: Ledelsen må ha langsiktige strategier som overbeviser styret, og som beroliger investorer. Effekten av dette blir at man ikke satser på usikre kort og ukjente historier. Dermed produseres det flere filmer basert på eksisterende åndsverk som tegneserier, spill og romaner — i stedet for å satse på ukjente, men originale (i ordets leksikalske forstand) historier . Lego®Batman-filmen (Time Warner) er et prakteksemplar av et slikt ideal. Innbakt i animasjonsfilmen finner du tydelige føringer for hva kreative mennesker skal få lov til å være kreative i: Folk må kjenne til konseptet; samarbeid med andre konsern; kjentfolk på plakaten; hele familien skal ville kjøpe billetter, og først da kommer kvalitetskravet.
Er Lego®Batman-filmen bra? Den er ok. Den første var bedre. Grei tidtrøyte, med forenklede beskjeder om viktigheten av vennskap (men filmen skal selge Lego®, ikke moral). Den er også laget for å selge kinobilletter og Blu-Ray-kopier. Men at profitt er motivasjon er ikke nyheten her. Det nye er… Sauron. Det samme er hvordan andre figurer fra Warner Bros. sin katalog dukker opp, som oftest umotivert av handlingen og med ingen reell tilknytning til hovedrollefigurene. Som for eksempel King Kong, Godzilla og Voldemort. Alle disse, i en historie der det er Batmans tegneserieunivers som er utgangspunktet.
Fellesnevneren er at alt her er lisensiert og kontrollert av samme selskap, og kun et fåtall av referansene er bygget inn i historien slik at de gir mening for de som ikke kjenner til disse univers-gjestene fra før av. For å maksimere ditt eget utbytte til Lego® Batman-filmen må du altså finne fram andre filmer. Man tenker: Kanskje dette ikkegir grunn til bekymring, for filmene er ofte grei tidtrøyte — ikke noe mer? Dog er en ting å håpe på at du bruker penger på en kinotur (slik filmhistorien alltid har vært), en annen ting er å normalisere familiefilmer som avhengige av ditt konsum.
Kynismen hadde vært enklere å takle om det hadde blitt produsert flere storfilmer basert på originale univers. Som E.T. eller de første Star Wars-filmene. Herregud, gi meg en ny Twister, siden dette argumentet først er i gang. Men skal man kun rette pekefingeren mot store konsern? De prøver jo alltid å tjene så mye som mulig. En dypere årsak er vanskeligere å angripe, og den finner du også gjenspeilet i det norske filmtilbudet: Det som gjør det bra er det du kjenner til, og som du ønsker å få sett bli til levende bilder. (Selv dokumentarer er knyttet til eksisterende “åndsverk” som: Snåsamannen; Magnus Carlsen; eller Marcus & Martinus.) Disse norske storfilmene er om norske byggeklosser, de hendelser vi har et forhold til — gjerne de som “bygde landet”. Å endre det som får mest besøk er å be kinogjengerne om å endre seg. Problemet er smartingene der ute som ville vært “filmfrelste” for 15 år siden, men som nå heller ser to-tre episoder av en TV-serie hjemme. Er dette deg? Da bør du gå på kino igjen. Hvis ikke de som tør å lage nye idéer får igjen for strevet, kan man frykte at også TV-seriene kommer til å ende opp like fantasiløse som kinofilmene. For hvem eier HBO? Time Warner så klart.
