Desember 2016: Letterboxd-oppsamling
For de som ikke følger med på Letterboxd så kommer det en kjapp oppsummering av noen av filmene som kom på norske kinoer. For de som følger med på Letterboxd, men ikke har fått med seg at jeg tvinger meg selv til å skrive noe om hver eneste film jeg ser… her er lenken: http://letterboxd.com/emiliosanhueza/
SYNG!
53/100.
Har sansen for at noen prøver å lage en 2016-versjon av en Busby Berkeley-musikal (men, du vet… for the kids). Like fullt er dette noe retningsløst og spetakkelet er liksom ikke det samme når det er 3D-animert (sorry, dere som driver med sånt). I stedet for å overlesse oss med visuelle tablåer så går filmskaperne for å overlesse oss med ulike variasjoner av hva sjangeren kan være. I den forstand dette er retningsløst spetakkel, så kan du spore problemene til at SYNG prøver å presse inn de største musikalperiodene film har hatt, fra ovennevnte Berkeley, via Gene Kelly, The Rat Pack, FUNNY GIRL-Streisand, FAME og PITCH PERFECT, men samtidig pakke det inn i et enkelt og koherent (Berkeley-aktig) plott som unger klarer å følge med på (?).
SYNGs moralske kompass er vanskelig å navigere etter — det ville kanskje ikke vært et problem om det ikke var for at dette var så spesifikt rettet mot små barn — og til slutt blir alle problemene løst av “the 1%”, som redder dagen gjennom penger. Selv når filmen har muligheten til å si noe fint om “samhold” så feiler den. En cash-grab med noen små vittigheter.
EVOLUTION
49/100.
In media res er en herlig måte å starte en historie på, et slags insentiv for publikum så de kan følge ekstra nøye med på puslespillet foran seg. Dog er EVOLUTION kun in media res. Regissør Hadzihalilovich bruker gradvis avdekking av informasjon som narrativ framdrift, like kjedelig her som det er i f.eks WESTWORLD (som jeg ikke liker, så juster deretter). Filmens mystikk — og allergien mot å vise oss hva som ligger bak det som skjer — funker sikkert bra for en seer som liker gåter, men for min del så blir distanseringen fra psykologisk og praktisk forklaring nettopp dette: Distanserende.
Etter hvert som de metaforiske idéene til sci-fi-elementene blir tydeligere så anerkjenner jeg også at, ja, her er det interessante tanker å hente ut, men på samme måte som jeg ble skuffet av YARDEN for ikke å tørre å si noe om samfunnet gjennom narrative historier og narrativ karakterisering, blir jeg aktivt irritert her over mangelen på å ville anerkjenne hvorfor ting foregår. EVOLUTION nøyer seg med å vise oss hva og hvor.
HACKSAW RIDGE
47/100.
Kan oppsummeres som en “faith-based”-film forkledd som krigsfilm. En slags “lam i ulveklær”, om du vil. Jeg er ateist og jeg er — sjokkerende nok — mot krig. Begge disse aspektene av HACKSAW RIDGE bommet på å stimulere meg intellektuelt. Det er godt mulig jeg stritter imot, men noe særlig forsvar for dette klarer ikke plottet eller skuespiller Andrew Garfield å hoste opp. Det som gjenstår da er en historie om tapperhet under strid, men som gjør seg avhengig av en rekke løsninger som jeg opplever som mere manipulerende enn de er effektive.
Det er åpenbart at filmens siste halvdel, slaget om Okinawa (Operasjon Isfjell), er hva Gibson har konsentrert seg om og bygget opp til. Den første halvdelen er bare å sette sjakkbrikkene på plass: Det som skal etableres er at han har folk hjemme han bryr seg om, at han er sterk i sin religiøse overbevisning og at hans medsoldater er skeptiske til hans våpennekt. Så kommer delen av filmen som er nøye koreografert og “nervepirrende”. Rent narrativt bruker denne filmen slaget slik Van Sant bruker skoleskyting i ELEPHANT: Det hviler som et kommende spøkelse som filmen loffer rundt og venter på. Skulle du ikke vite hva det er du går til så starter filmen in media res, og resten av filmen er et flashback vi drar til når ting er på sitt mest dramatiske. Greit nok at Gibson regisserer scenene på gammeldags vis, men dette er nettopp hva filmen er: Gammeldags. Bare filmet med litt dårligere foto/kamera enn det filmen trenger.
Jeg kommer ikke til å bruke særlig lang tid på å utforske det rare verdisynet til filmen. Den er egentlig ikke imot vold eller drap, den er definitivt for krig. Og den er for anerkjennelse av religion. Dog er det lite som tyder på at dette er noe Gibson — eller resten av filmen — mener som en universell sannhet som bør gjelde alle. I tillegg er japanerne en ansiktsløs, dyrisk masse uten politisk kontekst. Jeg anbefaler folk å spare pengene sine til noen av de hundrevis av andre bedre “krigsfilm”-alternativene der ute.
OFFICE CHRISTMAS PARTY
54/100.
Etter at Aksel Kielland skrev om filmen BØRNING 2 i Dagbladet, og hvordan den hadde en sexistisk, kvinnefiendtlig tone så forsvarte manusforfatterne seg med at “de behandlet mennene som like store idioter”. Det er, for det første, en utrolig rar ting å forsvare seg med mot beskyldninger om dårlige holdninger og, ikke minst, en totalt upresis lesning av sin egen film.
En film som behandler alle som idioter ser mye mer ut som OFFICE CHRISTMAS PARTY, en farse som er nesten morsom nok. Dog er den mye mer demokratisk enn de fleste prompehumorfilmene jeg har sett, når den lar masse forskjellige rollefigurer agere, tenke og puste litt. To tredjedeler av filmen kunne like gjerne vært et teaterstykke. Morsomt nok er det her filmen faktisk funker, med en passende veksling mellom kompliserende plott-bevegelser (alltid morsomt) og upassende prompe- og sexhumor (ikke alltid morsomt).
Det er når filmen skal konkludere at den faller sammen og man merker at her var det egentlig ikke så veldig mye grunnmur. Dog kanskje er det derfor nettopp “teaterstykket” som julefesten er funker så bra: Man trengte egentlig bare en daff unnskyldning til å samle sammen morsomme rollefigurer under en og samme tak i en klaustrofobisk situasjon med press, tidskamp og skjulte hensikter. Molière, bare med 3D-printing av peniser.
Tidligere har jeg sett slikt rølp og blitt sykt skuffet, fordi filmen avslører at den “tar parti” med noen og med holdninger jeg ikke kan stå inne for. Til tider var jeg bekymret for at dette kom til å bli den gamle pekefingeren fra en multimillion-produksjon (fra rikinger) om at politisk korrekthet er latterlig, men til slutt et lite mirakel: Folk fra alle nivåer, med alle hudfarger og holdninger står samlet rundt en laptop, alle bidrar, mens de alle også prøver å redde arbeidsplassen og jobbene sine. Denne filmen er ingen, kremt, EN FISK VED NAVN WANDA, men den kommer nok til å få ufortjent pepper som er bedre rettet mot filmer med mørkere hjerter enn denne lille greien her.
MIN PAPPA TONI ERDMANN
Tredje visning (86/100):
Hvem er vi med masken av? Denne gangen observerte jeg at iscenesettelse er mer enn bare et element i filmen: Det er helt spesifikt et tema. Faktisk så aner det meg at Ines (Sandra Hüller) sine store problemer på jobben er et direkte resultat av å ha “feilet testen” når Winfried (Peter Simonischek) overrumpler henne i Bucuresti. Hun klarer ikke engang å late som om hun er en god datter. Den genuine, ektefølte situasjonen blir for mye for Ines og hun driter seg ut foran en storkunde, avslørt. Winfried, pedagog som han er, gir datteren en ny sjans og hun består neste test — filmens store latterbombe-høydepunkt — med glans.
Sånn sett er filmens siste scene, fortsatt (av en eller annen grunn) “kontroversiell” blant kritikere, en veldig viktig sluttscene til det historien endelig handler om. Den er i direkte relasjon til begynnelsen, noe sekvensen før det ikke er.
Fjerde visning (88/100). (Opp to poeng.)
Så jeg så den på kino igjen, saksøk meg.
Denne filmen er en duell.
Og fremdriften er stort sett setup <> counter-setup, slik David Bordwell formulerer “counter-setup”: å reversere eller overkomplisere valgene tatt av rollefigurene, men her i en slags psykologisk tennismatch på hvem det er som skal få lov til å definere væren (intet mindre). Det gjør at hver eneste scene, selv når vi gjør bittesmå hopp i tid har en helt direkte, emosjonell relasjon med forrige scene, man aner muligheten til å sette sammen en slags MEMENTO-edit av denne filmen og se om det åpner seg noe nytt.
For å si det slik: Der hvor de fleste historiefortellere (og de fleste er middelmådige) nøyer seg med å si “så skjer det at” som bindeledd mellom hver sekvens, har Maren Ade en subtil forandring på dette gjennom å dramatisere en “men derfor skjer det at”, altså en liten bro mellom sekvensene som gjør at ting blir såpass eskalerende som det blir i TONI ERDMANN. Det “verste” med dette er hvordan Maren, gjennom regi — og ikke kun manusforfatterskap — klarer å dramatisere dette like mye, om ikke mere, gjennom subtekst og skuespill. Håper Simonischek og Hüller sender Ade noen roser til nyttårsaften, fordi disse to rolleprestasjonene kommer til å stå igjen som høydepunkt når 2016 skal huskes i fremtiden.
Jeg tror også “duellen” i filmen er hovedårsaken til hvorfor det er så mange som responderer på filmens utforsking av Det nye Europa og kapitalismens inntog, som — etter å ha sett filmen hele fire ganger på kino nå — kan konstateres er helt åpenbart et eget tema og plott i filmen, parallelt med historien om en far og en datter. Definisjonen av væren er også politisk og økonomisk. Dette er ikke mellom linjene i TONI ERDMANN. Det er lagt fram så vi kan klamre oss til dette også når vi blir med på fortellingen. Det var i alle fall tilfellet med min far, som ikke uventet responderte en del på dette.
ROGUE ONE: A STAR WARS STORY
59/100.
Galaktisk krig for en neve dollar: Min anmeldelse i Bergens Tidende
I anmeldelsen får jeg ikke snakket om hvor horribel den CGI-karakteren er. Du skjønner hva jeg snakker om når du ser det.
Det er en ting at den ser ut som noe hentet ut av FINAL FANTASY eller POLAREKSPRESSEN, men noe som bør merkes er de narrative konsekvensene. Denne karakterens tilstedeværelse gjør at filmens “hovedslemming” blir merkbart impotent i det store og det hele. Fordi han nå er en antagonist som ikke får ting til så føles det som et sikrere kort at heltene vil klare det de skal prøve på. Til slutt ender vi å kjapt ane hvordan hele plottet kommer til å ende, og dette ufattelige og absurde valget av å ha denne CGI-karakteren med i filmen er en medvirkende årsak til det.
AGNUS DEI
58/100.
Ikke det at jeg har så mye voldsomt mot at skuespiller Lou de Laâge blir filmet som om hun er en (KLUTE-æra) Jane Fonda, men jeg lurer litt på hvorfor denne filmen har en så “hollywoodsk” kameraføring og iscenesettelse. Min teori er at når noen flotter seg på slikt cinematisk vis så har det sitt opphav i at historien har noe iboende teatralsk over seg. Det er også tilfellet i AGNUS DEI, som stort sett foregår i noenlunde klaustrofobiske omgivelser: et nonnekloster i en liten, polsk landsby og i kjølvannet av den andre verdenskrigen.
Premisset for plottet er hjerteskjærende dramatisk, men det er også gjort avhengig av en klassisk heltinne, som kan gripe inn der systemet er urettferdig og uklokt. Til slutt blir det også avhengig av en klassisk antagonist, noe som resulterer i at filmens siste akt pakkes inn i et slør av upassende, melodramatiske sjangerkonvensjoner. Det som går igjen er to konklusjoner som jeg er noe allergisk mot i filmer ment for voksne, nemlig “sånn går nu dagan” og “det vi egentlig ønsker er å være frie som fuglen”. Disse innvendingene er like plagsomme som dydene til filmen er gode. Dydene finnes dog, så godt mulig at andre vil sette enda mer pris på AGNUS DEI enn det jeg gjorde.
PASSENGERS
35/100.
Sjeldent jeg ser et slikt “stup” som den PASSENGERS tar de siste 45 minuttene, både når det gjelder cinematisk kvalitet og moralsk kompass. Det virker som om ingen her skjønner hva de kommuniserer på et metatekstuelt plan, men ikke bare at de ikke skjønner det: at de faktisk har ingen anelse hva det er de faktisk sier med denne filmen. PASSENGERS tror den handler om å finne sin sjelevenn — er min antagelse — men handler da i stedet om samtykke. Stort sett mer gidder jeg ikke å skrive om denne tabben (med mindre noen ønsker å betale meg for det…) av et forsøk på kiss kiss bang bang. Fin produksjonsdesign.
