FLORENCE FOSTER JENKINS (2016)

Lettbeint underholdning er som podcasting: Folk tror det er lett å lage, men det krever en del innsats og erfaring å nå et nivå som fenger flere enn familie og venner. Det er gode tider for de som drømmer om å lage lettbeint underholdning, fordi folk der ute trenger lettbeint underholdning — som bare faen.

FLORENCE FOSTER JENKINS er lettbeint underholdning. Og en ting skal filmskaperne ha: De er dyktige håndverkere. Det må de nesten være om vi skal befinne oss i New York på 1940-tallet. Filmens kamera og mise-en-scene leder fokuset vårt bort til den detaljerte scenografien, de flotte kostymene og nærbilder av Hugh Grants djevelske smil når Meryl Streep fjoller seg (noe hun gjør ofte). Scenene estetiseres som om det er selveste Gene Kelly som styrer showet: Selv stuene har blitt stylet som scener for Meryl å synge falskt på. Folk bukker, kysser hender. Montasjer hvor ingenting forandres, bortsett fra kjolene til rike Fru Jenkins og skrikingen hennes. Jeg ser denne filmen — og filmer som denne — og begynner å lure på hva det er folk ser etter når man skal sitte og gjøre totalvurderinger for en films kvalitet. For her er min greie: Ikke bare driter jeg litt i om kjolene er fine eller leilighetene kult dekorert: Jeg forventer at de er det i en millionproduksjon. Tjener de plottet? Karakteriseringen? Forteller det oss noe på et dypere nivå? Disse spørsmålene er ikke mine kriterier: De bør være et utgangspunkt for det som er den egentlige diskusjonen rundt hva en film kan og vil være på markedet — hvordan de er gode og hvorfor: Hva er det denne filmen har å si om mennesker og om oss som nyter det?

Sånn sett så er FLORENCE FOSTER JENKINS den lettbeinte underholdningsfilmen vår tid fortjener: Den tar utgangspunkt i en fjollete, megarik og absurd dame som i tillegg er uvitende om sin objektive udugelighet. Det er greit nok. Så bruker filmen 105 minutter på å menneskeliggjøre og nyansere bildet av en fiktiv versjon av denne historiske personen. Det er greit nok. For å komme dit, derimot, så tar filmen et par valg som får meg til å stoppe litt opp. Hele dramatikken og nerven filmen prøver å ha som grunnlag for Grant og Streeps karakterbuer er avhengig av fnisingen og latterliggjøringen som kommer fra anonyme folk i storsamfunnet som — av en eller annen mystisk grunn, tenker filmen — ler av folk som ikke synger rent. FLORENCE FOSTER JENKINS har ingen problemer med å påpeke at denne styggedommen kommer, som oftest, fra de fattige, fra krigsveteraner og fra kulturelle utskudd. Gang på gang ser vi scener med tilfeldige fremmede som ler og ler og ler, med antagonisme som sin narrative funksjon. De i filmen med verdigheten i behold er utelukkende fra det høyere lag av samfunnet. De har en reell økonomisk makt, viser det seg, til å få ting til å skje. Til å organisere samfunnet slik de vil. Dette er slik Meryl Streeps rollefigur agerer og handler. Hun kjøper seg inn i konsertsaler og innspillinger. Hun påtvinger samfunnet sin kunst. Men når samfunnet våger å le tilbake, retter filmen pekefingeren mot de som ler, ikke til situasjonens absurditet i utgangspunktet. Og filmen viser oss arbeiderklassen som antagonister, problemer man må overvinne, uten at de får den samme menneskeliggjøringen tilbake. Journalister karakteriseres som snobbete og kjipe: Slapp av, hun gjør bare sitt beste og ønsker jo folk og kultur godt. Hva er problemet, liksom?

Man forventer at slike filmer slutter med en storstilt konsert som overbeviser selv den mest kyniske og ondsinnede slasken. Det gjør ikke denne. Etter filmens første “klimaks”, storkonserten i Carnegie Hall, får vi filmens egentlige dramatiske klimaks: Hugh Grant som prøver å gjemme vekk den ene slakten som den ene journalisten fra New York Post våger å komme med. Først prøver Grant å bestikke ham… to ganger! Så bruker han tid og energi på å gjemme vekk så mange eksemplarer som mulig. Dette viser filmen oss, som om det er et nervepirrende klimaks at en veldig rik person, som føler at hun fortjener å følge sin drøm, kommer til å bli lei seg fordi noen syns at innsatsen hennes resulterte i noe dårlig. Filmen viser ingen tegn til glimt i øyet eller ironi på at dette er et lite appellerende karaktertrekk… altså, hvis du tenker over det.

Vi har problemer her — og det med at den vestlige halvkulen sliter med en klovn av en “politiker” som ønsker å bli president til tross for åpenbar, objektiv udugelighet — når det gjelder hvordan vi forstår og forholder oss til rike eksentrikere og deres posisjon i offentligheten. I bunn og grunn så sier lettbeint underholdning oss veldig mye fordi de tror de er apolitiske, men i sin iver etter å lage underholdning basert på “sånn er det”-automatikk så avslører de også samfunnstrekk vi bør diskutere: I dette tilfellet her så slår det meg at vi har hierarkier når det gjelder hvem vi gidder å menneskeliggjøre og akseptere i popkulturen vår. Hele denne filmen er tuftet på at Meryl Streep fortjener vår aksept — og respekt. Nåde dem som våger å le, fordi de er vulgære og biske. Når dette unndras problematisering og diskurs, så er det nettopp slik at vi skaper et narrativ i offentligheten om at kompleksitet og tredimensjonalitet er noe vi kan dele ut til tross for objektiv udugelighet, og at økonomisk makt ikke gir lykke om ikke vi også applauderer folk for også å tørre ting. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at folk tenner på dette temaet, i en tid der annenhver kronikk handler om hva eksponering i sosiale medier gjør med oss. Vi applauderer kjendiser for å “tørre” å eksponere seg, mens andre bruker tiden sin på å politisere og sette premisser på hvem det er som bør leses og forstås — implikasjonen er at på den ene siden så er bare det å tørre å eksponere seg selv når man har mye (materielt) å tape en dyd, på den andre siden at å sette sitt preg på offentligheten er noe man skal “gjøre seg fortjent til” tuftet på ting som verdighet, dannelse og totalbidrag. Ikke rart Hustad “prøver seg på Sophie Elise”-vitser. I likhet med at “bermen” ikke skal få lov til å definere den kulturelle ståa i Carnegie Hall, skal ikke bermen få lov av å fnise når norske intellektuelle snobber prøver å nå toner de ikke klarer å nå. Og de har en alliert i enkel, ikke-tenk-på-det-underholdning.

Amerikansk filmindustri virker å være betatt av rikinger som “slipper unna med det”: MASTERMINDS, ZOOLANDER 2, THE BOSS, GET HARD tar alle utgangspunkt i at rike personer har muligheten til å oppføre seg annerledes og at de er hevet over resten. Selv Coen-brødrene er inne på det i HAIL, CAESAR! Jeg kan fortsette med fjorårets titler, som FOCUS, THE WEDDING RINGER og selvfølgelig FIFTY SHADES OF GREY. Enten de er “kritiske” til rikdom, eller ler av sine rikinger så er systemet i filmene den samme: De som har penger/makt, har “råd” til å utagere — og dette er tross alt noe å trakte etter. Og kvernen dette kjøres gjennom er underholdningsindustrien, den som gjør at stjerner takker ja hvis de også får en fin karakterbue ved siden av penger inn på konto: Dermed den lille “men egentlig vil de bare være lykkelige og fortjener vår sympati”-oppsummeringen i alle disse filmene.

For ser vi ikke dette tusenvis av ganger, når offentlige personer driter seg ut gjennom doping, lovbrudd, rasisme eller vold? At de “snakker ut om den vonde tiden”, som det heter? Eller er klare for “comeback” og “angrer” på ting de gjorde? Hva er det som gjør at folk automatisk føler en viss sympati med Drevland og Plumbo? Folk i tydelige maktposisjoner som likevel tar seg til å rakke ned på andre (enten gjennom tillitsbrudd i et politisk system, eller rasistisk erting i beste sendetid)? Jeg vet ikke helt nøyaktig hvordan slik metakommunikasjon egentlig foregår, men jeg har en mistanke om at “lettbeint underholdning” har godt av å bli avhørt og debattert på et vis som de bak ikke forutser. Når du ser noe som er så middelmådig, så “lettbeint” og unnvikende som det denne filmen er, så sitter man igjen med følelsen av at filmen er mere et symptom på noe annet, enn noe med egenverdi. Om ikke annet så gir det oss en verden med en film som kanskje har samme verdigrunnlag som det FLORENCE FOSTER JENKINS har, men med bedre argumenter. Det fins nok av filmer som har problematiske aspekter, men som også er gode filmer. Eller det kan gi oss filmskapere som er tydeligere på at det de kommuniserer bør gjenspeile deres egentlige holdninger.