Radioworld: Angst, Radiohead og Westworld

Det var 1997 og ingen fortalte 10 år gamle Emilio at Radiohead hadde gjort noe eksepsjonelt. Tre år senere feilet kultursamfunnet på nytt igjen, da den lot 13 år gamle Emilio høre ‘Kid A’ for første gang uten den viktige konteksten: Dette var crazy og viktig.

Jeg var faktisk i Chile da jeg hørte ‘Kid A’ for første gang og husker godt hvordan en rekke absurde, frenetiske videosnutter reklamerte for et slags “anti-album”. Verdens “største” kunstrockband hadde laget en oppfølger til et banebrytende rockealbum ved å ta en av rockens største 180°-vendinger, med et kaldt, kjølig og —grøss— elektronisk album.

Siden oppstarten har Radiohead skrevet og tonesatt forsøk på å si noe om angst, gjerne som noe knyttet til vårt (kapitalistiske) samfunn. Noen ganger er budskapet fremmet gjennom polemiske tekster (‘Fake Plastic Trees’, ‘Electioneering’), mens noen ganger er tematikken rammet inn av utgivelsenes kunstneriske helhet, med ‘Kid A’ som selve kroneksempelet på hvordan et vagt tema kan se og høres ut. Har du ambivalente følelser teknologi? Lag elektronisk musikk. Har du angst for fremtiden? Gi din mollstemte låt tittelen “Optimistic”.

Nå høres det kanskje ut som om Radiohead er et døvt band og på mange måter så er de det. Biografien deres er en sterk eim av snobberi: Gitarist Jonny Greenwood komponerer samtidsmusikk, og ikke mannen-på-gata-samtidsmusikk, men samtidsmusikk sterkt inspirert av relativt utilgjengelige komponister som Krzysztof Penderecki og Iannis Xenakis. Vokalist Thom Yorke har skriver kronikker i The Guardian hvor han bl.a. skryter av sine anti-WTO-protester. De er alle vokst opp i Oxford. De er barn av 1980-tallet, med Thatcher og Reagan som statsoverhoder og den medfølgende neokonservativismen som et styresett verdt å gjøre intellektuelt opprør mot. De store temaene som Radiohead gang på gang vendte tilbake til: Forbrukersamfunnet, hyperkapitalisme, teknofobi, fremmedgjøring og angst er en del av denne store pakken, men i motsetning til de tingene som medlemmene gjør utenom bandet så er det også det eneste her som faktisk er å finne i kunsten de produserte.

I en 12-årsperiode hadde bandet en eventyrlig rekke med utgivelser som få andre band og artister fra samme tidsperiode kan matche, kanskje ingen. Og Radiohead har en interessant motsigelse på utgivelsene her: Det fins to tydelige tråder som starter med ‘The Bends’ (1995) og der den ene er “techno anxiety”, så er den andre at bandet har vært en av de flinkeste til å benytte seg av de mange mulighetene som forbrukersamfunnet, teknologi og kapitalisme ga dem. Gjennom denne perioden var bandet signet til konglomeratet EMI, samtidig som de produserte nyskapende musikkvideoer (som ble pushet på nye TV-kanaler for musikk, muliggjort via ekspansjonen av satellitt- og kabel-TV). De har vært nyskapende i sin online tilstedeværelse (med chatbots og p2p-nedlasting).

Sånn sett er det i utgangspunktet lite som er rart med at ‘Westworld’, den nye storsatsningen til HBO, bruker Radioheads musikk som en musikalsk rød tråd gjennom hele sesong 1. Det som er rart er at de er så kitschy når de gjør det: I flere tilfeller er det diegetisk, som er når lyd eller musikk skal oppfattes som en del av den fiktive verden. Tenk litt over hva det betyr. Det betyr at Radiohead er en del av en fiktiv verden inni en fiktiv verden — og begge verdener går ut på at det er kjekt med både pose og sekk, man vil ha en anti-teknologifantasi som er 100% avhengig av banebrytende teknologi. Man vil ha død, sex og fordervelse, men man vil bare ikke ha konsekvensene. Og disse helt basale, primitive opplevelsene —TV-serien minner oss stadig på at Westworlds gjester opplever dem som ekstatiske/dionysiske— er kun tilgjengelig for de som er villige til å betale store summer for dem.

I den grad vi har tematisk antagonisme i Westworld, så synes serien å bygge opp til en slags konflikt mellom rollefigurene Robert Ford (parkens grunnlegger) og Lee Sizemore (som har tittelen “Narrative director”, hvor kan jeg søke?). Der Sizemore er en simpel, impulsiv tomsing (med libido) er Robert Ford en mer sofistikert, forsiktig eldre herre med interesse for filosofiske spørsmål. Sizemore sine narrative konsepter er drevet av å skape umiddelbar entusiasme hos gjestene, med profitt og blest som bevis på at det settes pris på. Ford derimot ønsker dypere opplevelser og dypere innsikt som drivkraften for at gjestene skal komme tilbake igjen over tid. Begge med profitt og ettermæle i sikte.

Det andre plottet som serien utforsker er robotenes langsomme oppdagelse av sin egen mening med tilværelsen: Designet til å ikke ha kontroll over seg selv og til å tjene “the corporate overlords”, bokstavelig talt. Men jeg sliter litt med å tro på at Westworld er egentlig interessert i dette. Både Thandie Newton og Evan Rachel Wood spiller roboter. Disse har blitt programmert til å betjene ulike tilnærminger til feminin seksualitet. I løpet av (i skrivende stund) seks episoder har vi vært med på deres gradvise avdekking av at de kanskje er slaver og roboter, men i bunn og grunn er det små forskjeller mellom hvem de var som karakteriserte rollefigurer i episode 6 og i episode 2. Det som manusforfatterne til Westworld derimot er interesserte i, er å utforske idéen om at “money will ruin everything”, inkludert minner og opplevelser. Styremedlemmer er truende for driften, uklare økonomiske forhold og uklar økonomisk historikk, allianser i selskapet som forbedres/forverres. Til og med de besøkende snakker om jobb og penger. Dette er kanskje ikke det mest interessante for kjernen av Westworld-fans (av en eller annen grunn så syns folk det er spennende med at de kanskje finner frem til et-eller-annet i en labyrint), men det er åpenbart viktig for skaperne: Det er her mye av plottingen faktisk ligger.

Det er her Radiohead kommer inn. “Money will ruin everything” er det ene elementet som går igjen fra album til album, på toppen av en angstfylt hverdag for Generasjon X. I kjølvannet av ‘Kid A’ var Radioheads nettside et viktig bidrag til at Naomi Kleins ‘No Logo’ ble populær og medvirkende til en politisk bølge av anti-globalisering og motstand til forbrukersamfunnet — og våre corporate overlords. Og budskapet er til tider nyreligiøst: Penger ødelegger selve sjelen.

Radiohead fikk en lang karriere ved å slutte å svare på disse spørsmålene i selve musikken, men i stedet estetisere det de selv følte på: For meg et appellerende trekk som ikke er overførbar til film & TV: Audiovisuelle fortellinger er ikke bare skrudd sammen på dramaturgisk vis, men de er mye mer rettledende enn det musikk er. Og så er det enklere å like eksperimentelle valg når du vokser opp med det som rettesnor for hva som er kul musikk — men frigjort for den politiske konteksten de prøvde å ramme seg selv inn i. For meg er denne politikken og skepsisen noe jeg har måttet lese meg frem til i ettertid, noe som gjør at musikkvalgene til Westworld oppleves som konstruert og strategisk, ikke nødvendigvis basert på kunstnerisk kreativitet og fortellerglede.

Etter den sterke førsteepisoden har Westworld blitt en TV-serie jeg nå er skeptisk til. Jeg følger fortsatt med, i håp om at den begynner å snurre inn snøret med noe på kroken. Men den rare insisteringen på å flette inn Radiohead i både diegetisk og ikke-diegetisk forstand er til tider uoriginal, men mest av alt et rart forsøk på patos og sentimentalitet. For hva? En verden uten sjelløs konsum? En verden fri for tyrannisk kapitalisme som bakgrunn for tilfredstillelse? Jeg er ikke sikker på at Westworld kommer til å ha interessante svar. Vi får vel krysse fingrene for at det er noe bra inni den labyrinten.