En æra er over
Av Hilde Sandvik, sjefredaktør i Broen.xyz
Danske Jyllands-Posten har fått ny sjef som har gjort den skarpeste u-svingen jeg kan huske å ha sett fra en medieleder. Nå skal Danmarks eneste landsdekkende — og til nå mest hardtslående — avis blir mer opptatt av livsstils- og samlivsstoff, ifølge den nye sjefredaktøren, Jacob Nybroe i tiltredelsesintervjuet i avisen. Han vil komme tettere på de fire millionene dansker som lever utenfor København, et grep å applaudere, men så kommer han inn på en annen av grunnene til endringen — og svingen blir problematisk. Etter å ha vært i frontlinjen i en ytringsfrihetskamp i ti år, rykker avisen tilbake.
Endringen i topp på Jyllands-Posten har fått Pierre Collignon, journalistisk sjefredaktør til å gå av på dagen. Og hvordan kunne han ha blitt sittende?
Over ti år etter at avisen trykket Muhammedkarikaturene skal man vaske bort sporene, høvle ned kantene.
Rasjonalet — å gjøre alt for å overleve i vanskelig marked — er absolutt til stede. Det er forståelig at avisen ikke alene kan fungere som et kamporgan på vegne av et stort og vidt ytringsrom. Trykkingen av Muhammedkarikaturene har kostet mer enn det de aller fleste kan forestille seg, ikke bare i kroner og øre — bare å sørge for sikkerhet for de ansatte har kostet titalls millioner. De menneskelige beslastningene har vært enorme. Ti år etter karikaturstriden lever daværende kulturredaktør Flemming Rose stadig med politibeskyttelse. Flere konkrete planer om angrep mot avisen og tegnerne er avverget.
I løpet av en liten måned på starten av 2006 gikk Jyllands-Posten fra å være et borgerlig avishus i et lite land, til å få herostratisk verdensberømmelse i en verdikamp: Jyllands-Posten ble aktivister. Nybroe sier det rett ut: “Jeg synes nok, at omfanget har været så heftigt, at det er i fare for at blive en del af kampen.”
Det skammelige er at avisen altfor lenge stod helt alene i den kampen. I stedet for å rykke ut i et tydelig forsvar for ytringsfriheten, rygget medieledere over hele verden da striden kom. Noen unntak fantes, som det franske satiremagasinet Charlie Hebdo — og vi kjenner utfallet. Hva hadde skjedd om det var mange som markerte? Om store mediehus hadde vist seg modige den gangen i 2006?
For meg som har fulgt danske medier fra utsiden i årrekke, følger det derfor sorg med retretten fra den nye sjefredaktøren. Ikke fordi jeg alltid har vært enig med Jyllands-Posten. Noen ganger har avisen opplevdes støyende, på grensen til demagogisk. Men jeg har aldri lest avisen uten å måtte ta stilling, den har utfordret i verdispørsmål, presentert synspunkter jeg ikke ble presentert for andre steder, vært til stede, overrasket, kort sagt fått meg til å skjerpe tanken.
Og: Ingen enkeltsak har preget meg så tydelig som meningsdanner som karikaturstriden. Den gjorde meg til en prinsipiell forsvarer av bred ytringsfrihet.
Da karikaturene første gang var på trykk var jeg nylig ferdig med et kort studie i midtøstenhistorie. Jeg vurderte derfor å skrive en avisartikkel om bildeforbudet i islam og hvordan det er blitt praktisert ulikt gjennom historien. Jeg droppet det — saken syntes ikke å vekke særlige kontroverser utover noen spede protester.
Flere måneder senere brøt konflikten ut, i januar 2006. Jeg var nylig engasjert som kulturkommentator, siden som debattredaktør i Bergens Tidende. BT hadde vært en av de første avisene som trykket karikaturene. Da det smalt satt imidlertid daværende sjefredaktør Einar Hålien helt stille. Han begikk en unnamanøver han har til felles med flere norske sjefredaktører. I stedet for å stå last og brast med sin kollega i Danmark, bakket den ene redaktøren etter den andre unna og skyldte på en redaktør i et lite kristent magasin da ilden for alvor var tent. Både Dagbladets daværende sjefredaktør og Aftenpostens handlet på samme vis. Karikaturstriden splittet lederavdelingen i Bergens Tidende. Halvparten av kommentarskribentene var mot trykking, halvparten for. Debattene internt var intense, det ble personlig hvor man stod.
For meg var det alltid et personlig valg å støtte Rose og Jyllands-Posten fra starten: Uten ytringsfrihet, heller ingen andre friheter. Som kvinne kjennes det ekstra viktig. Ytringsfriheten er selve fundamentet for et fritt samfunn. Man kan ikke bøye unna. Frykt for reaksjoner skal ikke styre hva man skal kunne si og mene om religion.
I bøkene «Taushetens tyranni» og «Hymne til friheten» skriver Rose glassklart om hvordan åpne samfunn best kan reagere på fiender: Et fritt samfunn kan bare være fritt dersom det er toleranse for ytringer man finner forkastelige.
Han skrev det alt da den første artikkelen ble trykket:
Det moderne, sekulære samfund afvises af nogle muslimer. De gør krav på en særstilling, når de insisterer på særlig hensyntagen til egne religiøse følelser. Det er uforeneligt med et verdsligt demokrati og ytringsfrihed, hvor man må være rede til at finde sig i hån, spot og latterliggørelse.
Det er bestemt ikke altid pænt at se på, og det betyder ikke, at religiøse følelser for enhver pris skal gøres til grin, men det er underordnet i sammenhængen. Det er således ikke tilfældigt, at folk i totalitære samfund ryger i fængsel for at fortælle vittigheder eller afbilde diktatorer kritisk. Det sker som regel med henvisning til, at det krænker folkets følelser.
I Danmark er det ikke kommet så vidt, men de anførte eksempler viser, at vi er på vej ind på en glidebane, hvor ingen kan forudsige, hvad selvcensuren vil ende med.
Ordene hans gjelder stadig. Men prisen ble for høy. Tendensen har vært der lenge. Nå er det sagt i klartekst. Kampen får noen andre ta.
Ytringsfrihet 3.0
For to uker siden skrev jeg om Facebook som sensurerer ett av verdens viktigste dokumentarbilder. Denne uken er to norske medier sensurert, Nettavisen og Aftenposten. Sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen har skrevet åpent brev til Mark Zuckerberg, som har skapt stor internasjonal oppmerksomhet. I skrivende stund er også den norske statsministeren Erna Solberg (H) sensurert. Krenkelsen finner stadig nye veier.
