Tar jeg feil når jeg sier at de kjønnsidentitetskritiske feministene reduserer kjønn til biologi?
I mitt innlegg “Khrono-debatten avslører transfobiske holdninger uten akademisk belegg” viste jeg hvordan kjønnsidentitetskritiske feminister (også referert til som trans-eksluderende radikale feminister eller TERFer) reduserer alt kjønn til biologisk kjønn. Hensikt er å gjøre det umulig for transfolk og forskere å få aksept for transfolks identitet. Dette har falt Margrethe Voll Storaas tungt for brystet.
I et svar på twitter skriver hun at hun ikke mener at kjønn kan “reduseres til biologisk kjønn”:
den eneste logisk gyldige definisjonen på kjønn er ved reproduktiv funksjon, DERAV levd liv og kulturerfaring — folk oppfatter hunkjønnskroppen min, og reagerer annerledes enn overfor hankjønnskroppen
Den kulturerfaringen følger altså DIREKTE fra en fysisk, biologisk kropp, det jeg ER. Om du tar på deg en parykk ER du ikke kroppen min av den grunn…
Ironisk nok er svaret nok et eksempel på reduksjon av kjønnsidentitet til kropp og “reproduktiv funksjon”. Likevel, hennes kobling av kjønn til samfunnets reaksjoner på kropp må tas på alvor.
Radikal feminisme
De opprinnelige radikale feministene, som vokste ut av feminismens såkalte andre bølge, så på vår forståelse av kjønn som noe som vokste ut av det patriarkalske systemets undertrykkelse av kvinner.
Når legen eller jordmoren titter mellom bena på et nyfødt barn, er det nærværet av en utovertiss eller en innovertiss som bestemmer om barnet klassifiseres som M eller K.
Så snart den klassifiseringen er gjort, vil menneskene rundt barnet justere sin oppførsel i tråd med rådende syn på kjønnsroller. Institusjoner vil også behandle jenter og gutter forskjellig. Barna vil samtidig vokse opp i en kultur der forventede kjønnsroller vil reflekteres i kunst, underholdning, religion, reklame og politikk. Dette fører til at kvinner og menn får forskjellige livserfaringer, noe som også former deres syn på kjønn.
De radikale feministene mente derfor at dersom du ønsker å få en slutt på undertrykkelsen av kvinner, må du endre hele systemet. Det holder altså ikke med den mer tradisjonelle feminismens ønske om forbedringer innenfor systemet (der kvinner får flere og flere av mennenes privilegier); du må snu opp ned på måten alle ser på kjønn på.
Jeg mener dette synet representerer en nyttig tilnærming til vår forståelse av kvinneundertrykkelse.
Den fører ikke til en avvisning av transkvinners og transmenns identitet. En av de ledende radikale feministene på 1970-tallet, Andrea Dworkin, mente for eksempel at eksistensen av “transseksuelle” var med på å undergrave patriarkatets dominerende fortelling om kjønn. Hun så på kjønnsidentitet som et kontinuum, og mente det binære kjønnssystemet støttet opp under patriarkatet.
Eksistensen av transfolk viser oss at kjønnsidentitet ikke følger fra sosialiseringen alene. Eksistensen av transfolk og ikke-binære viser at patriarkatets kjønning av folk ikke speiler en eller annen form for objektiv eller uunngåelig virkelighet.
På tross av det enorme sosiale presset som alle er utsatt for — kravet om å leve opp til kjønnsstereotyper og tillagt kjønn — er det noen som rett og slett ikke kan tilpasse seg. Noen har et sterkt behov for å bryte med etablerte kjønnsutrykk, fordi andre uttrykk gjør det mulig for dem å vise verden hvem de er. Andre har en kjønnsidentitet som fundamentalt bryter med tillagt kjønn. Det er mye her som en ren sosialiserings-teori ikke fanger opp.
Interseksjonalitet
Den radikale feminismen ble senere viderført i de såkalte tredje og fjerde bølgene av feminisme, der den fjerde ser på kjønn som ett av flere undertrykkende systemer for makt og undertrykkelse.
Blant de andre systemene finner vi blant annet rase, klasse, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, funksjonsevne og kjønnsidentitet. Frigjøring krever at man ser på samspillet mellom disse (interseksjonalitet).
De kjønnsidentitetskritiske bygger sin tenkning på at alle kvinner deler en erfaring med undertrykking som springer ut av kroppen de har. De har liten eller ingen sympati for interseksjonalitetsbegrepet, fordi det så klart viser at kvinners opplevelse av undertrykkelse varierer fra kvinne til kvinne.
J.K. Rowling har for eksempel svært lite til felles med en fattig bondekone på Borneo. En britisk transkvinne har faktisk mer til felles med Rowling, ettersom hun har opplevd mye av den samme britisk fargede invalideringen av kvinner, og det også før hun transisjonerte. Hun fikk føle forakten for kvinnelighet, også mens hun spilte rollen som gutt eller mann. En britisk transkvinne har igjen relativt lite til felles med en svart transkjønnet sexarbeider i Bronx.
Med andre ord: Sosialisering er viktig for folks oppfattelse av seg selv som et kjønnet vesen, men dette er langt mer komplisert enn det Storaas ser for seg.
De kjønnsidentitetskritiske støtter opp under systemets undertrykkelse av kvinner
Storaas, i likhet med så mange andre trans-ekskluderende radikale feminister, er med på å opprettholde og forsterke det systemet som undertrykker kvinner og andre marginaliserte grupper. Slik kan man med en viss rett si at de ikke er radikale, men reaksjonære.
Merk at Storaas bevisst kobler kjønnsidentitet til kroppen og “reproduktiv funksjon”. Det er åpenbart mye annet som farger ens opplevelse av kjønn og identitet, men hun fokuserer på nærværet av en livmor fordi det gjør det mulig å eksludere transkvinner på grunnlag av biologi. Så selv om Storaas gir oss en fortelling basert på sosialisering, ender hun opp med en politikk for sosial utstøting basert på biologi og tradisjonelle kjønnsroller.
Ciskvinner som av en eller annen grunn ikke har “reproduktiv funksjon” faller for øvrig også utenfor.
Etterhvert som den kjønnsidentitetskritiske bevegelsen har blitt mer radikalisert, er det da også blitt klart at de fleste av de kjønnsidentitetskritiske ikke bryr seg om skillet mellom natur og kultur. På Twitter, i aviser og i andre media gjentar de det samme budskapet om og om igjen: Kjønn er biologi. Biologi er skjebne. Transkvinner er menn. Transmenn er forvirrede kvinner (#misogyni).
I motsetning til de fleste kvinner, baserer de kjønnsidentitetskritiske feministene hele sin identitet på rollen som en undertrykt kvinne med “reproduktiv funksjon”. Deres selvforståelse forutsetter derfor at den patriarkalske undertykkelsen videreføres. Hvis den opprinnelige radikale feministiske visjonen om et samfunn som ikke er basert på kjønn og kjønnsroller ble realisert, vil fundamentet for deres identitet bli borte. Definisjonen av kvinne vil bli en annen.
Derfor forsvarer de nå med nebb og klør en av de viktigste mekanismene for undertrykkelse og utstøting i vårt samfunn: At kjønningen ved et barns fødsel skal definere det for resten av livet.
Dette er grunnen til at vi nå ser de kjønnsidentitetskritiske kjempe side ved side med høyreekstreme misogynister. Dette er grunnen til at de gjentar mange av de samme argumentene som Republikanere og reaksjonære kristne. De drives alle av transfobi. De drives alle av forakten for dem som ikke passer inn i deres ekstremt snevre forståelse av kjønn.
Det spiller ingen rolle for transfolk om du sier at kroppsliggjøringen av kjønn er basert på gener og kromosomer eller en kulturelt bestemt sosialisering. Hvis forståelsen av kjønn er ensidig forankret i biologisk kjønn blir resultatet det samme: Ivalidering, mobbing og forfølgelse.
Se også:
Fra hekseprosesser til transdebatt: Gamle hersketeknikker rammer de utsatte blant oss
Khrono-debatten avslører transfobiske holdninger uten akademisk belegg
