Khrono-debatten avslører transfobiske holdninger uten akademisk belegg
Khrono har valgt å avslutte debatten om akademikere som angivelig blir kansellert i transdebatten. Det er kanskje like greit. Men dette førte til at min respons på Margrethe Voll Storaas’ angrep på meg ikke ble publisert, herunder mitt svar på spørsmålet om Storaas er antitrans og transfobisk. Her er svaret. (Billedtekstene var ikke med i innlegget jeg sendte Khrono.)
Margrethe Voll Storaas har svart på mitt innlegg om antitrans-aktivistene som ikke fortjener respekt fra akademia. Hun dokumenterer klart at den såkalte «kjønnsidentitetskritiske» ideologien er grunnet i fordommer og ikke i vår tids forskning.
I mitt innlegg kritiserte jeg Anne K. Kalvig og Kamilla Aslaksens forsøk på å ta offerrollen i debatten om transfolk. Men nå er det åpenbart Storaas som har fått i oppgave å sette meg på plass.
Kjønnsforskningens flate jord
Storaas skriver svært lite om selve grunnlaget for de kjønnsidentitetskritiske feministenes (TERFenes) tenkemåte: at kjønnsidentitet kan reduseres til biologisk kjønn og at transkvinner derfor må regnes som menn. Grunnen til at hun unngår den debatten er blant annet at denne forestillingen ikke har noe basis i moderne forskning.
Dette er kjønnsforskningens flate jord.
Når antitrans-aktivister av og til slipper unna med slike påstander, er det gjerne fordi folk flest ikke er transkjønnet. For de fleste svarer det kjønnet de ble tillagt som nyfødt til deres opplevelse av å være mann eller kvinne. Da er det lett å tro at det må være slik for alle.
Transfolks identitet er en realitet
Her er sakens kjerne: Transkjønnede folk finnes. Det er mennesker der ute som har en dyp og vedvarende opplevelse av at deres tillagte kjønn ikke svarer til deres opplevelse av å være mann, kvinne eller ikke-binær. Historiske og antropologiske studier viser at man finner slike mennesker i alle kulturer og til alle tider.
Vitenskapen anerkjenner dette fenomenet. Innenfor medisinen kalles denne mismatchen kjønnsinkongruens. Kjønnsinkongruens kan uttrykke seg som kjønnsdysfori.
Kjønnsinkongruens og kjønnsdysforier er observerbare og virkelige fenomener man har forsket på i lang tid.
Alle de seriøse internasjonale organisasjonene som representerer relevant forskning forsvarer transfolks liv og rettigheter. Begge de to sentrale helsemanualene, den amerikanske DSM-5 og WHOs ICD-11, ser på kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori som virkelige fenomener. Disse manualene danner grunnlaget for kjønnsbekreftende behandling i store deler av verden.
Biologi, fysiologi, medisin, psykologi, antropologi og andre vitenskaper bekrefter at kjønnsidentitet ikke kan reduseres til kjønnsorganer, kjønnsceller eller kromosomer.
Margrethe Voll Storaas prøver å fremstille kjønnsidentitet som et intellektuelt konsept løsrevet fra kropp og samfunn. Men trans folk kan ikke velge bort sin kjønnsidentitet. Dette er ikke noe abstrakt. Dysforien reflekterer kroppslige og psykiske realiteter. Det ville vært så mye enklere for transfolk å leve som ciskjønnet, men det medfører for mye lidelse.
En skeiv kvinne som Margrethe Voll Storaas burde ikke ha problemer med å forstå dette. Hun kan heller ikke velge bort sin skeive identitet, og hennes seksuelle orientering kan ikke bekreftes med en blodprøve.
Et forlatt vitenskapssyn
Til syvende og sist hviler den kjønnsidentitetskritiske kjønnsforståelsen på en forlatt forståelse av vitenskap.
Jeg får flashbacks tilbake til 1960-tallets positivisme og drømmen om å kunne redusere alt til fysikk og atomer. Moderne vitenskap på dette området er langt mer systemisk, der den ser på samspillet mellom natur og kultur, kropp og psyke. Kromosomer er ikke mer virkelige enn opplevelsen av å være en mann eller en kvinne. To X-kromosomer utgjør ikke en kvinne.
Storaas er redd for å miste «det ordinære språket for kjønn». Utviklingen av språk og konsepter er en essensiell del av god vitenskap og en demokratisk debatt. Vi skal ikke tviholde på gammel tenkning når mer nyanserte begreper og modeller øker vår forståelse av virkeligheten.
Å ta fra folk det språket de trenger for å uttrykke seg
Hvordan kan det ha seg at akademikere ved norske institusjoner for høyere utdanning kan falle for den kjønnsidentitetskritiske myten?
Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor Vladimir Putin, Viktor Orban, Ron DeSantis og Marjorie Taylor Greene preker dette budskapet. «Trust The Science!» sier Taylor Greene, en hater som tror moderne vitenskap er det hun husker fra barneskolen. Som Storaas mener hun at kjønn kan reduseres til biologi.
Den biologiske reduksjonismen har tjent undertrykkere lenge. Modellen har blitt brukt til å forsvare tradisjonelle kjønnsroller, heteroseksuelle normer og eksisterende maktstrukturer i snart 200 år.
Men hvorfor en skeiv feminist som Margrethe Voll Storaas vil forsvare en modell som gjennom lang tid har blitt brukt til å invalidere og infantilisere både kvinner og homofile er vanskelig å forstå.
Nå er det heldigvis ikke min oppgave å forklare eller forsvare de kjønnsidentitetskritiske feministenes transfobi. Men det er helt klart at kravet om å redusere kjønn til biologi har som mål å gjøre det umulig å beskrive transfolk og kjønnsinkongruens på en positiv og konstruktiv måte. Ved å kontrollere språket ønsker de å kontrollere den delte virkeligheten.
Disse aktivistene representerer ikke norske kvinner
Disse antitrans-aktivistene later de som i de representerer alle kvinner. Det gjør de ikke. Mer enn 60 prosent av norske kvinner har et positivt syn på transpersoner.
De kjønnsidentitetskritiske er også en marginal gruppe innenfor norsk feminisme. Cathrine Linn Kristiansen, leder av Kvinnefronten, skrev nylig at TERFene har ingenting med Kvinnefronten å gjøre:
«Og jeg og vi tar sterk avstand fra [Christina] Ellingsen, [Tonje] Gjevjon og co. Jeg anser de som transfobiske, rasistiske og sexistiske. De har ikke et fnugg av feminisme i det de driver med».
Gjevjon og Ellingsen hører til samme kretsen som Kalvig, Aslaksen og Storaas.
Den lesbiske LHBT-aktivisten og feministen Brita Møystad Engseth hudfletter dem hun kaller «mørkekvinnene» i Blikk:
«Raseriet kom like mye fra den åpenlyse transfobien som fra irritasjonen over hvordan de bruker kanselleringskultur som et skjold. Transfobene sier at vi må verne om ytringsfriheten, men de har ikke noe problem med sin ytringsfrihet. Det de derimot forsøker å gjøre, er å begrense ytringsfriheten til andre.»
Professor Elisabeth L. Engebretsen ved UiS har skrevet en interessant fagartikkel om denne bevegelsen. Hun sier at den norske antikjønns-kampanjen med tilhørende bevegelser må tas svært alvorlig, siden de representerer «et reaksjonært tilbakeslag for grunnleggende menneskerettighetsprinsipper og til og med for selve demokratiet.» (Min oversettelse)
Filosofen og feministen Judith Butler sier at TERFene er en ekstremistbevegelse som forsøker å tale på vegne av flertallet. Det er vårt ansvar å sørge for at de ikke får lov til det, påpeker hun.
Storaas er ikke en moderat stemme
Storaas prøver å spille rollen som den moderate og ansvarlige stemmen i det kjønnsidentitetskritiske miljøet. Hun har kritisert Gjevjon for å pervostemple transkvinner.
Denne kritikken falt mange i miljøet tungt for brystet, inklusive Anne Kalvig. Ironisk nok bekrefter Storaas med dette at Women Declaration International (WDI) Norge (der Ellingsen er leder og Aslaksen er nestleder) står for en retorikk som reduserer transkvinner til perverse fetisjister og overgripere.
WDI ønsker for øvrig å avvikle den juridiske anerkjennelsen av transfolks kjønn og forby alle forsøk på å hindre antitrans-aktivister fra å feilkjønne transfolk. Kort sagt: De vil ha et statlig frikort for mobbing.
Er Storaas en moderat stemme?
Nei, hun er primært redd for at de norske antitrans-feministene skal fremstå som ekstreme mobbere. Hvis de skal ha noe håp om å bli anerkjent som en saklig partner i den offentlige debatt, må de fremstå som konstruktive og empatiske, noe Gjevjon ikke får til.
Men også Storaas gjør alt hun kan for å invalidere transfolk, inkludert systematisk feilkjønning av transkvinner. I en tweet tegnet hun skjegg på et bilde av en kvinnelig transaktivist og refererte til transkvinner som «hunidémenn». I twitter-tråden reduserte Storaas transkvinnens identitet til noe patologisk. Dette er ikke uskyldig mobbing. Dette er verbal vold.
“Kjønnsidentitetskritiske” akademikere fortjener ikke vår respekt
Med innleggene i Khrono forsøker norske «kjønnsidentitetskritiske» akademikere å oppnå likeverdig status med dem de undertrykker. Ikke bare ønsker de seg et frikort for å kunne komme med transfobiske uttalelser og angrep; de krever også å bli respektert for det.
Som jeg argumenterte for i mitt forrige innlegg, fortjener de ikke en slik respekt. Oppnår de sine mål vil det ikke bare være en katastrofe for norske transfolk. De vil også bidra til en forgiftning av hele den akademiske debatten. Å forfølge og mobbe transfolk i det offentlige rom er ikke et spørsmål om ytringsfrihet. Det er et spørsmål om etikk. Det er et spørsmål om å bevare Norge som et trygt, åpent og omsorgsfullt samfunn for alle.
Så langt i år har de amerikanske republikanerne lagt frem rundt 500 lovforslag som skal ramme transfolk. Transfolk skal tvinges til å bruke feil toalett. Foreldre og leger skal straffes for å hjelpe transkjønnede barn. Transfolk skal fratas behandlingstilbud. I debatten brukes begreper som groomers, pedos og fetishists flittig.
Disse angrepene er basert på den samme retorikken som den Storaas & Co står for. Det er dette vi risikerer om vi lar antitrans-aktivistene får viljen sin. Vi er bedre enn dette.
Se også:
“Tar jeg feil når jeg sier at de kjønnsidentitetskritiske feministene reduserer kjønn til biologi?”
“Fra hekseprosesser til transdebatt: Gamle hersketeknikker rammer de utsatte blant oss”
