Du er verdt noe, selv om du ikke tror det
Øystein havnet på kjøret som 20 åring. Etter år med tungt rusmisbruk startet han med en arbeidstrening i Stormberg. For Øystein ble det å ha en jobb og gå til redningen.
- På et tidspunkt var jeg mer død enn levende. Heldigvis fikk jeg oppleve at det nytter. Det var verdt å prøve. Det er en av grunnen til at jeg forteller min historie. Hvis min historie kan hjelpe en annen så er det verdt det.
Øystein hadde hatt noen vanskelige år på barne- og ungdomsskolen Allerede i 6. klasse begynte han å skulke.
- Jeg trodde ikke jeg var verdt noe — at jeg var dum og udugelig. Da jeg til slutt trodde jeg hadde strøket på fagprøven i platearbeide orket jeg ikke mer, og valgte rusen. I ettertid skjønte jeg at om jeg bare hadde stilt opp den dagen jeg skulle mottatt svarene så hadde jeg sett at jeg hadde klart det.
Øystein prøvde hasj som 16 åring, og begynte etterhvert med tyngre stoffer.
- Det tok et år, så var jeg hekta. Jeg prøvde meg en periode i militæret, men ble kastet ut. Etter det valgte jeg å flytte til Oslo, der tilgangen og prisen på dop var bedre, forteller han.
Et hardt liv
Øystein bodde flere år på gata som tung rusmisbruker. Han vekslet mellom å bo på Plata i Oslo, på gata i Drammen og på et alkoholikerhjem i København. Hjemmet til foreldrene i Kristiansand var hvileplassen der han reiste etter avrusning.
- Det var en kamp om å holde seg frisk. Jeg gikk uten å sove til jeg stupte, så la jeg meg inn på avrusning, der kunne jeg sove og slappe av. I København hadde de et alkoholikerhjem som egentlig var veldig fint, der kunne jeg få tak over hodet og tingene mine fikk stå i fred. Ellers bodde jeg ute, men hver gang jeg sovna så forsvant jakker og ting, forteller han.
Øystein var inne på fem-dagers avrusninger stadig vekk, men gikk rett tilbake. For han ble avrusningen en pause til å sove ut når han var for sliten. Men suget ble alltid for stort.
- Å se de jeg var glad i ha det vondt var noe av det værste.
Til slutt var han nær ved å gi opp. Øystein hadde ikke lenger noen planer om å overleve.
- Jeg reiste hjem fra Oslo til mine foreldre i Kristiansand i slutten av oktober 2003. Da var det siste sjansen. Jeg regnte ikke med å overleve det året. Jeg hadde noen overdoser jeg mirakuløst hadde overlevd fra. Rundt meg så jeg bare død og ikke noe håp, forteller han tankefullt.
Jobben ble hans redning
Øystein hadde prøvd og prøvd, vært på mange avrusninger og sprekt igjen. Sommeren 2004 begynte han på LAR-prosjektet. Han fikk være noen timer på det som dengang het KATS, «Kristiansand arbeids- og treningssenter», som var et privatdrevet arbeidstreningssenter.
- Da sommeren kom skulle KATS stenge ned, og jeg fikk spørsmålet «hva skal du i sommer?». Jeg visste at om jeg ikke hadde noe å gå til så var veien tilbake kort, og fikk heldigvis lov til å være gjennom sommeren også. Det ble jeg veldig lettet for.
Noen dager ut i juli fikk Øystein spørsmål om han ville være med og prøve seg på litt arbeid hos Stormberg. Stormberg hadde på det tidspunktet et samarbeid med KATS der flere fikk prøve seg i arbeidstrening.
- Jeg ble godt tatt i mot. Stormberg hadde behov for hjelp, og jeg fikk lov å jobbe hver dag. Da jeg startet på lageret trodde jeg at jeg ville bli behandlet annerledes enn de andre, og at jeg måtte bevise mer på grunn av bakgrunnen min, men den følelsen varte ikke lenge. Her er jeg som alle andre, en medarbeider som blir bedømt ut fra arbeidet jeg utfører daglig, og ikke ut fra min fortid, sier Øystein.
Fast ansatt
Etter en måneds tid jobbet Øystein tilnærmet fullt.
- Jeg var sikker på det ville ta slutt en dag, for vi hadde bare så og så mange timer vi skulle jobbe, men samtidig visste jeg også at jeg ville få en attest som jeg kunne ta med videre. Da jeg ble kalt inn på kontoret i oktober tenkte jeg at nå var kanskje grensen nådd. Det var en stor overraskelse å bli tilbudt jobb.
Øystein hadde selv sendt en søknad, men hadde ikke sett på det som noe annet enn en trening gjennomNAV.
- Jeg trodde aldri det var mulig å få jobb på den måten. Jeg skrev søknaden mest for trening, og ble lang i masken da jeg fikk jobben. De kalte meg inn på kontoret og sa «hvorfor skal vi bruke tid på å lære opp noen andre når du allerede kan jobben og gjør den godt».
- For meg som var vant til å få kun en minstelønn fra Nav var det et stort hopp.
Øystein jobbet 100% på lageret til Stormberg i flere år, og begynte etterhvert som retur- og reklamasjonsansvarlig. Han jobbet fullt i flere år til helsa til slutt sa stopp. Etter å ha jobbet for Stormberg i omtrent 15 år, er Øystein nå gjeldsfri, bor på landet og jobber så mye helsa tåler. Han er en ressurs internt, og et forbilde for andre som ønsker å jobbe seg tilbake til livet.
I Stormberg har vi som mål at 25% av alle som rekrutteres skal være mennesker som av en eller annen grunn har havnet utenfor arbeidslivet. Les mer om inkluderende arbeidsliv i Stormberg her
Les også:
- En stemme fra utenforskapet
- Lærte norsk gjennom jobben
- Skjulte ressurser
- “Jeg har lært meg å alltid se etter det positive”
- Veien ut av kriminalitet
- Oppturer
Ida — Stormberger
