Hva bør vi øve på? Med mandarin som språkbakgrunn
I denne bloggposten gir to masterstudenter i kinesisk ved UiO, Eirik Slinning Karlsen og Annica Marie Fosli, en kort fremstilling av vokalene i mandarin. Posten avsluttes med å foreslå uttaleområder som du kan fokusere på i undervisningen, med henvisning til noen spesifikke undervisningsforslag. Husk å klikke på linkene (ord med understrek) hvis du vil vite mer etter hvert som du leser.
For mange virker kinesisk som et helt umulig språk å kunne snakke, men siden rundt en milliard mennesker snakker det i dag, så er det kanskje ikke så vanskelig likevel! Kinesisk har mange av de samme lydene som vi har i norsk, men folk som lærer norsk med kinesisk som morsmål har likevel en del typiske problemområder. Disse problemområdene skal vi se nærmere på i løpet av denne bloggposten.
Hva er kinesisk?
Dette spørsmålet har mange svar, men når man snakker om kinesisk språk, så snakker man som oftest om det som i dagligtalen er kjent som mandarin. Andre store kinesiske språk er for eksempel kantonesisk, Wu-kinesisk og Minnan-kinesisk. Ettersom for eksempel kantonesisk, Wu-kinesisk, Minnan-kinesisk og mandarin lingvistisk sett kan regnes som forskjellige språk, holder vi oss til mandarin for nå.
Med mandarin mener man ofte Putonghua, som betyr standardspråk, noe som gjerne kan oversettes til standardkinesisk. Putonghua kan faktisk i stor grad sammenlignes med norsk bokmål! På samme måte som standardarabisk er det ingen som egentlig har det som morsmål. Morsmålet er gjerne en lokal variant av mandarin, men de fleste kan derimot “legge om” til det standardiserte språket.
På slutten av 1950-tallet ble Putonghua satt sammen av de kinesiske myndighetene i et forsøk på å samle Kina under ett felles språk som alle skulle kunne bruke for å kunne snakke med og skrive til hverandre. De baserte det felles språket på mandarin slik de snakker det i Beijing, så Putonghua er med andre ord Beijing-mandarin. Til og med de kinesiske tegnene ble forenklet.
På slutten av 1950-tallet fikk Kina ett felles språk som alle skulle kunne bruke for å kunne snakke med og skrive til hverandre.
Det kinesiske skriftspråket har tidligere i den sørøst-asiatiske historien fungert litt sånn som latin gjorde i Europa for lenge siden. Det vil si at folk fra det som i dag er Japan, Korea og Kina kunne kommunisere med hverandre ved hjelp av kinesiske tegn, selv om alle hadde forskjellige talemål. Også kineserne seg i mellom hadde oftere enn ikke ulike talemål før i tiden, med dårlige sjanser for å forstå hverandre. Det var frem til Putonghua ble skapt.
I Kina prater man gjerne om topolekter i stedet for dialekter, da de kinesiske «dialektene» er ganske forskjellige. De er såpass forskjellige at noen ikke klassifiserer disse som dialekter, men noen ganger er de ikke så forskjellige at man kan klassifisere dem som ulike språk. Det har ofte med historiske, sosiale og politiske årsaker å gjøre at man ikke regner de som ulike språk. Naturlig nok er Kina derfor også hjem til mange forskjellige uttalevarianter. De kinesiske vokalene i dette blogginnlegget er baserte på mandarin som beskrevet i denne posten.
I Kina kaller man gjerne de forskjellige typene talt kinesisk for topolekter fordi de har såpass store forskjeller at de ikke kan kalles dialekter, og av sosiale grunner ikke blir kalt forskjellige språk.
Hver stavelse i mandarin representerer ett kinesisk tegn, f.eks. skrives Putonghua slik med forenklede tegn: 普通话. Ett tegn er lik én stavelse. Lydene i denne bloggposten er representerte gjennom det internasjonale fonetiske alfabet (IPA) og Pinyin (拼音). Pīnyīn er et lydsystem basert på 25 bokstaver (alle unntatt v) fra det latinske alfabetet og er i denne posten markert med {krøllparentes}.
En stavelse i mandarin består vanligvis av tre deler:
- En startende konsonant
- En avslutning som består av en vokal eller diftong, eller en vokal og endekonsonantene -[n] eller -[ng]
Eksempler på stavelser i mandarin er {Zhōng} og {guó}. Her ser vi i tilfellet med {Zhōng} at stavelsen starter med {zh}, deretter kommer en avslutning som består av vokalen {ō} og {ng}. Tonen, som her er det vi kaller en førstetone, representeres med en flat strek over vokalen. Med stavelsen {guó} er den startende konsonanten {g}. Avslutningen består av
diftongen {uó}, og tonen er i dette tilfellet det man kaller en andretone. Sammen former disse to stavelsene ordet {Zhōngguó} (中国), som betyr Kina!
Vokalsystemet
Noen teller opp til ni eller ti vokaler i kinesisk. /ɚ/ {er} og /ɨ/ {i} er eksempel på disse, men i denne bloggposten holder vi oss til de seks monoftongene nevnt nedenfor.
/a/{a} Uttalen kan sies å ligge et sted mellom norsk /ɑ/, <hatt>, og /æ/,<bæ>.
/o/{o} Uttales lik å i norsk <må>.
/ɤ /{e} Dette er den urundede versjonen av /o/. Den kan oppfattes som lik ø i norsk <snø>. Den norske /ø/-lyden er derimot fremre, mens /ɤ / er bakre.
/i/{i} Uttales lik i i norsk <smi>.
/u/{u} Uttales lik o i norsk <to>.
/y/{ü} Uttales omtrent som y i norsk <sy>, men den kinesiske vokalen er en mer fremre lyd og kan derfor høres ut som en mellomting mellom /ʉ/ og /y/ for nordmenn.
Konsonantene rundt kan også gjerne påvirke lydene som blir uttalt, som for eksempel lyden /o/{o}. Den lyden kommer sjeldent som stavelse alene, men den kommer ofte med startende konsonanter som /b/, /p/, /m/ og /f/. På grunn av den bilabiale eller labiodentale naturen til /b/, /p/, /m/, og /f/, høres /o/ nesten ut som diftongen /uo/, noe som vil si at det høres ut som den på en måte glir fra en kort /u/ til /o/.
Hva skal du undervise i?
Som nevnt finnes det såpass mange forskjellige kinesiske topolekter at kineserne som kommer inn klasserommet og skal lære seg norsk, sannsynligvis vil ha ulike bakgrunner og utgangspunkt for å lære seg de norske vokalene. Dette blogginnlegget dekker dessverre ikke alle de ulike vokalene som finnes i Kina, men kan fungere som en slags pekepinn for typiske problemområder for kinesere som skal lære seg norsk.
Mandarin har flere vokaler som er like eller nesten like de norske vokalene. Grunnen til at de høres ut som de er nesten like er fordi en vokal er ikke ett punkt i det akustiske rommet. Vokaler eksisterer innenfor en kategori som spenner fra én Hertz-verdi til en annen. Den norske /ʉ:/-en er for eksempel sagt å være 1500 Hz, men det viser seg at nordmenn oppfatter alle lydsignalene mellom 1100 og 2100 Hz som en /ʉ/ (Knudsen 2013). Les mer om vokaler og kategoriforskjeller her.
Når jeg har spurt kinesere som har mandarin som morsmål om hvilke norske vokaler de synes er vanskeligst å lære, sier de av og til “alle!”. Denne frustrasjonen kan komme av at norske vokaler har både lange og korte varianter, noe som kan bidra til forvirring for kineserne. Mandarin har nemlig ikke lange vokaler som vi har i norsk, så å lære seg forskjellen på de norske ordene <synd> og <syn> kan være utfordrende. Du finner et undervisningsopplegg om vokallengde her.
Minimale par som <lys> og <lus> kan også være utfordrende, siden man da må skille mellom lydene /y/ og /ʉ/. For kinesere med mandarin som morsmål finnes ikke /ʉ/, så de kommer sannsynligvis bare til å registrere den lyden som enten /u/ eller /y/, noe man kan se visualisert i figur 5. Du kan lese mer om det her og finne undervisningsopplegg for <i, y, u, o> her.
Noe av det viktigste man kan gjøre for at det skal bli lettere for kinesere å lære seg disse små, men avgjørende forskjellene, er semantisk bevisstgjøring. Om man øver med minimale par og viser til de store (og noen ganger morsomme) forskjellene av betydning setningene de sier får, så vil nok kineserne som lærer seg norsk raskt forstå hvor viktig det er å skille mellom de mange vokalene i norsk!
Takk til Øystein Krogh Visted og Cecilie Slinning Knudsen for behjelpelige diskusjoner, tips og kommentarer underveis. Alle gjenværende feil i innlegget er forfatternes egne.
Har du lest om…
Bloggposter med litt mer teori:
Hva bør vi øve på? Mandarin Del 1: Vokaler
Hva bør vi øve på? Arabisk Del 1: Vokaler
Meningsdrevet uttaleundervisning, i Språkprat (2017)
Hva tenker norsklærere om uttaleundervisning?
Sang som veien til god undervisning
Hva er egentlig forskjellen mellom «u» og «y»? i Språkprat (2020)
Vil du vite mer?
Husby, O., & Jin, F. (2006). Innføring i kinesisk for nordmenn, innføring i norsk for kinesere. Tapir akademisk.
Knudsen, C. S. (2013). Perceptual Acquisition of Norwegian Close Rounded Vowels by Mandarin Chinese Learners of Norwegian (Masteroppgave, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Det humanistiske fakultet, Institutt for språk-og kommunikasjonsstudier).
Kane, D. (2006). The Chinese language: Its history and current usage. Tokyo. Tuttle Publishing.
Visted, Ø. K. (2011). “Nuances of Pronunciation in Chinese”: Lexical Stress in Beijing Mandarin (Masteroppgave, Universitetet i Oslo).
