Uke 11: R eller L?

Published in

Uttale.no

4 min readNov 26, 2017

Du finner undervisningsopplegget her.

Samlebetegnelsen for /r/ og /l/ er likvider. Ordet kommer fra latin og betyr «flytende». Det er egentlig ganske passende siden forskjellen mellom disse lydene er ganske flytende for mange, kanskje spesielt asiater. /l/ er en såkalt lateral mens /r/ en rotisk konsonant, og i noen språk er disse allofoner. Det betyr at om det er en l eller r ikke spiller noen rolle for betydningen av ordet, så man til slutt ender opp med å ikke høre forskjell på lydene.

«De fleste språk har minst én likvid (96 %), 72 % har to. /l/-segmenter er litt mer vanlige enn /r/-segmenter. De fleste likvider er stemte, og 87 % av dem er dentalalveolare.»
— Husby og Kløve

Bildet under er fra en veldig interessant TED talk av Patricia Kuhl om hvordan man tilegner seg morsmålet. Her ser vi en illustrasjon på hva babyer i henholdvsis engelske og japanske omgivelser hører av r og l-lyder. Vi ser at det er overlapp mellom den japanske r-en og både engelsk r og l. Det betyr at når en japaner hører forekomster av engelsk r og l, vil det kategoriseres som én og samme lyd.

Fra Kuhls TED-talk om ‘The linguistic genius of babies’

/r/ er på verdensbasis litt vanligere enn /l/, og den har mange forskjellige realisasjoner. Bare i Norge finnes det mange typer r-uttale, men disse er allofoner i norsk på samme måte som l og r er allofoner i japansk. Med andre ord endrer ikke forskjellige typer r-uttale innholdet i norske ord. For eksempel betyr “ratt” det samme uavhengig om det er uttalt med en bergensk skarre-r eller en nordvestlandsk rulle-r.

Norske språklyder påstår at vi har hele elleve forskjellige typer /r/! Den vanligste er en kjapp tapp-[ɾ] som vi finner på Østlandet. I Quizleten vil dere derimot finne en rulle-[r] fordi innleseren er fra nordvestlandet hvor denne varianten er ganske vanlig. Nedover vestlandskysten mot Sørlandet finner vi forskjellige typer skarre-[ʁ]/[ɰ]/[ɣ]. Lengst nord, i Nordland, Troms og Finnmark, kan vi finne en veksling mellom den “vanlige” r-uttalen som vi finner på Østlandet, og den amerikansk-lignende [ɹ]-uttalen.

Hva er da den “optimale” r-lyden? Hva er godt nok? Det kan sikkert diskuteres lenge og vel, men det viktigste må være å ha to forskjellige lyder på l og r. Så lenge man kan høre forskjell selv og uttale dem på en måte som gjør det mulig å korrekt identifisere dem, er det bra nok. I opplegget fokuseres det på en tapp eller rulle-r.

Å lære bort r-lyden

Sjelden har et undervisningsopplegg tatt så lang tid å lage. Hvordan kan man effektivt og forståelig forklare forskjellen mellom l og r? En [r] lages ved at du tar tungspissen mot tannkammen og lager ei slags skålform med resten av tunga. Sidene på tunga hviler mot de bakre tennene. En [l] kan ha en noe flatere tungespiss mot tannkammen og ei flat tunge. Sidene av tunga “vippes” opp mot de bakre tennene og lufta kommer ut på sidene. I videoen under forklarer Olaf Husby uttalevariantene i detalj. Den er vel verdt å se!

Olaf Husby (NTNU) snakker om likvider

En annen innfallsvinkel på forklaringen av lydforskjellene kan du finne i denne bloggposten av en logoped.

Er det i det hele tatt mulig å “oversette” disse forskjellene med tagger i form av bilder? Det blir uansett neppe like effektivt som kyssemunn for å illustrere en [y]. Et par ideer ble kastet rundt. Tåspiss for r og flat fot for l? Det forklarer ikke nok av uttalen. Ei skål for r? Hva skal da representere l? Det endte opp med en fugl som har vingene opp for å illustrere sidene på tunga. Nå er jeg spent på å høre om dette fungerte for dere! Du finner undervisningsopplegget her.