Uke 11: R eller L?

Du finner undervisningsopplegget her.

Samlebetegnelsen for /r/ og /l/ er likvider. Ordet kommer fra latin og betyr «flytende». Det er egentlig ganske passende siden forskjellen mellom disse lydene er ganske flytende for mange, kanskje spesielt asiater. /l/ er en såkalt lateral mens /r/ en rotisk konsonant, og i noen språk er disse allofoner. Det betyr at om det er en l eller r ikke spiller noen rolle for betydningen av ordet, så man til slutt ender opp med å ikke høre forskjell på lydene.

«De fleste språk har minst én likvid (96 %), 72 % har to. /l/-segmenter er litt mer vanlige enn /r/-segmenter. De fleste likvider er stemte, og 87 % av dem er dentalalveolare.»
Husby og Kløve

Bildet under er fra en veldig interessant TED talk av Patricia Kuhl om hvordan man tilegner seg morsmålet. Her ser vi en illustrasjon på hva babyer i henholdvsis engelske og japanske omgivelser hører av r og l-lyder. Vi ser at det er overlapp mellom den japanske r-en og både engelsk r og l. Det betyr at når en japaner hører forekomster av engelsk r og l, vil det kategoriseres som én og samme lyd. Det vil på et senere tidspunkt komme en bloggpost om teorier rundt andrespråkstilegnelse. I mellomtiden kan du lese om noen av disse teoriene fra side 55 her.

Fra Kuhls TED-talk om ‘The linguistic genius of babies

/r/ er på verdensbasis litt vanligere enn /l/, og den har mange forskjellige realisasjoner. Bare i Norge finnes det mange typer r-uttale, men disse er allofoner i norsk på samme måte som l og r er allofoner i japansk. Med andre ord endrer ikke forskjellige typer r-uttale innholdet i norske ord. For eksempel betyr “ratt” det samme uavhengig om det er uttalt med en bergensk skarre-r eller en nordvestlandsk rulle-r.

Norske språklyder påstår at vi har hele elleve forskjellige typer /r/! Den vanligste er en kjapp tapp-[ɾ] som vi finner på Østlandet. I Quizleten vil dere derimot finne en rulle-[r] fordi innleseren er fra nordvestlandet hvor denne varianten er ganske vanlig. Nedover vestlandskysten mot Sørlandet finner vi forskjellige typer skarre-[ʁ]/[ɰ]/[ɣ]. Lengst nord, i Nordland, Troms og Finnmark, kan vi finne en veksling mellom den “vanlige” r-uttalen som vi finner på Østlandet, og den amerikansk-lignende [ɹ]-uttalen.

Hva er da den “optimale” r-lyden? Hva er godt nok? Det kan sikkert diskuteres lenge og vel, men det viktigste må være å ha to forskjellige lyder på l og r. Så lenge man kan høre forskjell selv og uttale dem på en måte som gjør det mulig å korrekt identifisere dem, er det bra nok. I opplegget fokuseres det på en tapp eller rulle-r.

Å lære bort r-lyden

Sjelden har et undervisningsopplegg tatt så lang tid å lage. Hvordan kan man effektivt og forståelig forklare forskjellen mellom l og r? En [r] lages ved at du tar tungspissen mot tannkammen og lager ei slags skålform med resten av tunga. Sidene på tunga hviler mot de bakre tennene. En [l] kan ha en noe flatere tungespiss mot tannkammen og ei flat tunge. Sidene av tunga “vippes” opp mot de bakre tennene og lufta kommer ut på sidene. I videoen under forklarer Olaf Husby uttalevariantene i detalj. Den er vel verdt å se!

Olaf Husby (NTNU) snakker om likvider

En annen innfallsvinkel på forklaringen av lydforskjellene kan du finne i denne bloggposten av en logoped.

Er det i det hele tatt mulig å “oversette” disse forskjellene med tagger i form av bilder? Det blir uansett neppe like effektivt som kyssemunn for å illustrere en [y]. Et par ideer ble kastet rundt. Tåspiss for r og flat fot for l? Det forklarer ikke nok av uttalen. Ei skål for r? Hva skal da representere l? Det endte opp med en fugl som har vingene opp for å illustrere sidene på tunga. Nå er jeg spent på å høre om dette fungerte for dere! Du finner undervisningsopplegget her.

Fugl med vingene løftet for å illustrere hvor luften kommer ut ved l-uttale. Skål for å illustrere tungas form ved r-uttale.