Konsonanter

Published in

Uttale.no

5 min readNov 17, 2017

Stort sett har språk dobbelt så mange konsonanter som vokaler. Hvor uttales konsonantene? På hvilken måte? Hvilke konsonantlyder har norsk, og hvilke av dem oppfattes som vanskelige av innlærere? I dette blogginnlegget skal vi se kort på vokabular og kunnskap det kan være greit å ha når man lærer bort lyder.

Hvor uttales de?

Alle lyder er et resultat av luft som kommer ut og hva som skjer med den lufta i sin passasje gjennom munnen. Stoppes den allerede ved halsen som en k, eller får lufta passere gjennom hele munnen helt til den møter en abrupt slutt ved leppene som en b? Kanskje får lufta en liten dytt med tunga rett bak tennene slik at det blir en østnorsk r, eller tennene møter underleppa og skaper en f?

Det er noen dialektale forskjeller, men hvor konsonantene uttales fordeler seg ca. slik: 3 uttales ved leppene. 2 uttales med underleppe og fortennene, 6 uttales ved tannkammen (5 hvis du har skarre-r), 4–6 uttales som retroflekser bak tannkammen, 2–3 ved fremre del av taket av munnen (den harde gane), 3 ved bakre del av taket av munnen(den bløte gane), 1 ved drøvelen hvis du har skarre-r, og 1 helt nede ved stemmebåndene.

4 hovedområder for artikulasjon: Leppe, tunge, gane, hals

I figuren under er det satt ring rundt de lydene som opptrer i såkalt ‘urban østnorsk’ (Knudsen og Husby (2020)), også kjent som den norsken de fleste av oss underviser i.

Lydene man finner i standardisert østnorsk (Knudsen og Husby, 2020)

Den øverste linja viser hvor lydene uttales, og den vertikale linja viser hvordan lydene uttales. Vi skal nå kjapt gå gjennom hvor:

Bilabial betyr at vi lager lyden med begge leppene: mamma
De labiodentale lydene uttales med underleppe og tenner: farfar
Tannkammen(alvolar i tabellen) er kanskje et nytt ord for noen. Her rører vi altså tannkammen med tungespissen: hete , stor

Problemet med forklaring uten ordet tannkam dukker opp når vi skal forklare retroflekser. Bak-bak tennene? Det fungerer sikkert etter litt forklaring, men “plassen bak tennene heter tannkam” etterfulgt av “når vi sier sh-lyden flytter vi tunga bak tannkammen» er kjempeeffektivt! Det gir oss også et sted å referere til når vi skal snakke om at i fart krøller du tunga og spretter den frem bak tannkammen eller at den ruller frem fra bak tannkammen når vi sier barn. Så:

Retroflekse lyder lages bak tannkammen. I ordet ‘fart’ krøller du tunga og spretter den frem bak tannkammen, mens den i ‘barn’ ruller frem fra bak tannkammen.
Palatale og velare lyder lages i ganen. Vi har palatale kylling og velare kake. Her begynner vi å bruke den bakre delen av tunga. Det kalles strengt tatt tungerygg, men bakre del er mer enn bra nok til sitt formål. Vi løfter den bakre delen av tunga opp mot taket av munnen, i motsetning til tuppen av tunga som vi brukte på alveoloare og retroflekse lyder.
Til slutt ligger h helt bakerst i halsen som en glottal lyd: hete. Nå kan man argumentere med at vi har den plosive glottalen også (øverst). Hør på forskjellen mellom hete og ete. Det høres litt ut som en glottal stopp i ete? ? Vel, det får bli en diskusjon for et senere innlegg!

Hvordan uttales de?

Kanskje får lufta passere hele veien, men blir litt endret på veien, som en /f/ eller /s/? Hvis den passerer uten noen hindringer, får vi sannsynligvis en h. Hvordan man uttaler lydene er altså stort sett et spørsmål om hvor mye luft man slipper ut gjennom munnen, og om det går på oversiden av tunga eller på sidene.

I plosive lyder holder man lufta inne i munnen før man plutselig slipper den ut: katt
I nasale lyder slipper man ut lufta gjennom nesen: nese
I frikative lyder slipper man ut bare litt luft på oversiden av tunga: sitte
mens i approksimantene kan du kjenne at sidene på tunga løfter seg litt og slipper ut luften på sidene: lese
Hvilken r skal vi bruke? I norske dialekter finnes det flere måter å uttale en r på, men her er det altså fokus på den r-en som østnorsk har, en tapp: rar

Til slutt bør stemte og ustemte lyder nevnes. På figuren over er det den lyden som står til høyre i et par, som p og b, som er stemt. Den andre, her p, er ustemt. I slike par kan det være best å snakke om lyd med eller uten luft. Aspirasjon kalles det, og det er det vi lærer bort når vi holder et ark foran munnen for å demonstrere forskjellen mellom p og b. Når vi uttaler p, k og t slipper vi ut mye mer luft enn de stemte motpartene b, g og d.

Før du går videre til ‘problemområdene’ kan kanskje denne videoen være av interesse som en oppsummering?

Potensielt problematiske konsonantlyder

Stemte og ustemte lyder kan være et problemområde for de som ikke har denne forskjellen selv. Du kan øve på forskjellen mellom ustemte p og stemte b her.
/ʃ/ og /ç/ er ikke bare problematisk for de som skal lære norsk, det er også et hett tema blant oss som har norsk som morsmål.
/h/ — noen språk har en frikativ her, altså at lyden vibrerer, mens noen språk ikke uttaler h-lyden i det hele tatt. Et blogginnlegg om dette vil komme på et senere tidspunkt.
Retroflekser — her har vi dialektale forskjeller, men de fleste har rd-retrofleks.
/ŋ/-lyden — Denne lyden, som vi finner i ordet <sang>,kan være vanskelig å mestre. Et blogginnlegg og undervisningsopplegg om dette vil komme på et senere tidspunkt.
R-lyden — Hvilken r-lyd er ‘bra nok’? Hva gjør vi for å hjelpe de som ikke mestrer forskjellen mellom r og l?

www.uttale.no

Lik oss på Facebook: https://www.facebook.com/uttaleno/

Vil du lære mer om uttaleundervisning og andrespråksfonologi?

I boka Uttaleundervisning: Fra teoretisk innsikt til praktisk anvendelse i klasserommet av Cecilie Slinning Knudsen og Olaf Husby, gir en innføring i uttalerelaterte problemstillinger som lærere bør kjenne til, og den inneholder konkrete tips og opplegg til uttaleundervisning. Boka tar for seg uttalefenomener i språk generelt og norsk spesielt.

I et kapittel i boka Andrespråksopplæring for nyankomne ungdommer: Tilnærminger for mestring og myndiggjøring har Cecilie Slinning Knudsen bidratt med et kapittel om uttaleundervisning som problematiserer om lærer og innlærer skal jobbe mot å oppnå «innfødtlik», aksentfri uttale eller om målet heller bør være å utvikle funksjonell uttale. Bevisstgjøring av valg og muligheter for innlæreren står sentralt i kapittelet.